Fine dusteboka

Jeg har ganske nylig lest «Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?» av Johan Harstad. Det er over ei uke siden jeg ble ferdig med den, men jeg har ennå ikke bestemt meg for hva jeg synes om den.

I utgangspunktet liker jeg ikke det der litt flytende språket med lange passasjer fylt av skildringer som Harstad benytter seg mye av. Likevel er han så presis i det at man er nødt til å la seg rive med.

Hovedpersjonen i boka mister dama og jobben nesten samtidig, og ting går litt til helvete.


Men han overlever.


Midt oppe i alt dette leker forfatteren seg fortsatt med språk:


Jeg syntes boka var overraskende vond å lese. Den minte meg på en hel masse av de tingene jeg ikke skriver om. Som den taxituren den morgenen, og den vinflasken vi delte den dagen da ingenting var som før.


Boka har vel en slags lykkelig slutt, men det ble liksom ikke bra nok for meg. Jeg vil nemlig ha nettopp hva det kunne ha blitt. Det er jo derfor jeg leser bøker. Eller er det?

Har du noengang opplevd å lese noe du egentlig ikke liker, men som gjør sterkt inntrykk på deg? Eller å lese noe du ikke vet om du liker?

Kommentarer

  1. Startet på Prost Gotvin av Nygårdshaug på Roskilde i sommer, og har lest i rykk og napp siden. Til tider veldig bra, og ellers bare irriterende. Har fortsatt de siste 15 sidene igjen...

    SvarSlett
  2. Jeg svarer ikke på spørsmålet ditt, men vil driste meg til å fortelle hvorfor denne boka betyr så mye for meg. Jeg leste nemlig Buzz Aldrin da jeg var i Etiopia og hadde mine kanskje hittil mørkeste dager noensinne og alle snakket om en Gud som var fjernere enn alltid før. Buzz Aldrin ble en behagelig, lang virkelighetsflukt, som å prate med en intelligent og akademisk venn, og det å få noen til å sette ord på andre følelser enn alle mine egne. Den gjorde et sterkt inntrykk som følge av dette, og i tillegg er alle kapitlene navngitt etter The Cardigans sin diskografi. Sånt må man jo like.

    Noen ganger er det nok mer i hvilken situasjon man leser en bok som teller enn selve boka i seg selv. Kanskje.

    SvarSlett
  3. Jeg leste den boka for noen uker siden, og jeg elsket den. Liker språket og historien og alt, og syns den var himla vond å lese fordi, som du sier, den minner deg om ting. Fantastisk bok, syns i alle fall jeg. Liker vonde bøker.

    SvarSlett
  4. Dorthea: Såpass! Håper du kommer deg gjennom de siste femten også, synd å gi opp når du har kommet så langt! (Kjenner ikke boka, har som mange andre bare lest Mengele Zoo av Nygårdshaug.)

    Madeleine: Jøss. Så bra! Jeg synes egentlig det flytende, skildringsrike språket gjorde boka nettopp mindre lik en intelligent og akademisk venn, men jeg skjønner situasjonen. Tror jeg.

    Maria: Kanskje jeg burde bli flinkere til å like vonde bøker. Kommer derimot aldri til å bli overbegeistret for denne språkstilen, tror jeg. Men som sagt klarer jeg ikke å mislike boka heller :-)

    SvarSlett
  5. Jeg har nylig lest "A Game of Thrones", og jeg likte den ganske godt. Samtidig er det noe som ikke helt stemte for min del. Jeg har lyst til å kunne si at jeg synes den var fantastisk, men jeg får meg liksom ikke til å gjøre det.

    Jeg synes det er viktig å skille mellom at man ikke liker en bok fordi den ikke passer en, og det å ikke like en bok fordi den rett og slett er dårlig. Det å ikke ha sansen for noe er ikke ensbetydende med dårlig kvalitet, vil jeg si. Akkurat som det å like noe ikke alltid er ekvivalent med at det er av god kvalitet. Men det er kanskje bare jeg som tenker sånn?

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

En dag skal vi dø, men alle de andre dagene skal vi leve.

Matematikk overalt.

Hvor gammel jeg er