Norge står samlet i sorgen, sies det. Og når jeg ser på mine nærmeste venner og på toppolitikerne våre, er det sant. Jens Stoltenberg er faen meg nødt til å være verdens beste og sterkeste statsleder akkurat nå, og jeg synes selv Siv Jensen gjør en god jobb i media selv om noen har prøvd å ta henne på noen klønete og ugjennomtenkte formuleringer.
Jeg er ikke så god på dette her med offentlig sorg, men la det være klart: jeg er veldig, veldig lei meg på vegne av alle dem som lider nå.
Samtidig har sorgen min fått noe å slåss mot. Det er de politiske følelsene som jeg ikke klarer å blokkere ut. Jeg blir så provosert av folk som ønsker dødsstraff, av folk som vil tie ihjel, av folk som sender hatmeldinger til drapsmannens advokat (rettsstat, for helvete!) og ikke minst av dem som ikke er drapsmenn og terrorister, men som fortsatt mener at multikulturalisme er en fare for landet vårt.
De politiske tankene mine blir blandet med saltvann og adrenalin og blir enda mer emosjonelle enn vanlig. Det sier ikke lite — jeg sluttet å være aktiv i politikken fordi jeg ble for opprørt, sint og trist over alle dem som ikke forsto, jeg klarte ikke debattere lenger fordi jeg begynte å gråte til slutt.
Jeg vil gjerne være med å «holde hender med hele Norge», jeg vil vise at jeg bryr meg og jeg vil være med å spre kjærlighet og medmenneskelighet. Samtidig kjenner jeg sinne mot all urettferdighet, all uvitenhet, all... vel, dumhet.
Jeg tror jeg trenger de små, fine tingene nå. Fin musikk og kunst, glade barnesmil, store tekopper og flaue vitser. Det er vondt å medgi det, men all verdens stearinlys og roser er dessverre ikke nok til å gi meg den hele og fulle troen på verden.
Kvitre dette!
Jeg er ikke så god på dette her med offentlig sorg, men la det være klart: jeg er veldig, veldig lei meg på vegne av alle dem som lider nå.
Samtidig har sorgen min fått noe å slåss mot. Det er de politiske følelsene som jeg ikke klarer å blokkere ut. Jeg blir så provosert av folk som ønsker dødsstraff, av folk som vil tie ihjel, av folk som sender hatmeldinger til drapsmannens advokat (rettsstat, for helvete!) og ikke minst av dem som ikke er drapsmenn og terrorister, men som fortsatt mener at multikulturalisme er en fare for landet vårt.
De politiske tankene mine blir blandet med saltvann og adrenalin og blir enda mer emosjonelle enn vanlig. Det sier ikke lite — jeg sluttet å være aktiv i politikken fordi jeg ble for opprørt, sint og trist over alle dem som ikke forsto, jeg klarte ikke debattere lenger fordi jeg begynte å gråte til slutt.
Jeg vil gjerne være med å «holde hender med hele Norge», jeg vil vise at jeg bryr meg og jeg vil være med å spre kjærlighet og medmenneskelighet. Samtidig kjenner jeg sinne mot all urettferdighet, all uvitenhet, all... vel, dumhet.
Jeg tror jeg trenger de små, fine tingene nå. Fin musikk og kunst, glade barnesmil, store tekopper og flaue vitser. Det er vondt å medgi det, men all verdens stearinlys og roser er dessverre ikke nok til å gi meg den hele og fulle troen på verden.
Innlegg
