Meningen med livet

Jeg har bestemt meg for å fullføre et maratonløp før min 30-årsdag den 29. juli 2013. Jeg vet, jeg hadde ikke trodd det om meg heller. Men nå har tanken ligget og murret i hodet mitt så lenge (vel, bare seks-sju uker, men 24 timer i døgnet) at jeg har bestemt meg for å hoppe i det, bestemme meg, og fortelle det til Internett så jeg ikke kan feige ut. De siste årene har jeg trent regelmessig, men det tok tid å finne frem til treningsgleden, etter alltid å ha vært sist, minst og dårligst i gymtimene gjennom alle skoleårene. Og nå, altså, etter en lang historie som involverer å ha møtt noen glade maratonløpere i London, lest Grete Waitz' bok «Løp din egen maraton» og slått kjæresten i Sentrumsløpet (hehe), så har jeg bestemt meg for å gå for det ultimate løpemålet. Mitt førstevalg er London Marathon i april. Der er det loddtrekning om plassene. Resultatet av loddtrekningen blir klart i oktober, og får jeg ikke plass vurderer jeg Edinburgh, Stockholm eller København. Først b...

Både SATS og Elixia har for tiden reklamer som spiller på «bikinisesong», eller «beach 2012» som de kaller det. Jeg mener å ha lest en undersøkelse en gang som sa noe om at folk som hadde utseende som motivasjon for å trene hadde større sannsynlighet for å falle ut av treningsrutinen sin enn folk som trente for funksjonalitet og bedre helse. Det er klart, aktive kropper er vakrere enn sofapotetkropper, det mener i alle fall jeg. Vi er tross alt skapt for å være i aktivitet. Men betrakter man trening som et middel for å forme en kropp som passer inn i moteindustriens skjønnhetsidealer... Vel, da skjønner jeg at man gir opp. Supermodeller går gjennom underlige treningsrutiner som skal holde dem slanke, men absolutt ikke bygge for mye muskler på ufeminine steder. For eksempel har de hodebry med å finne en måte å trene skuldermusklene på uten å få antydning til biceps. Rumpa skal være stram, men man kan ikke få «skøytelår», og så videre. En supermodellkropp er ikke en naturlig sunn ...

Jeg har vært så heldig å få — ved loddtrekning — en parsell i nye Herligheten parsellhage i Loalmenningen. Du som ikke bor i Oslo er kanskje ikke så kjent med begrepet parsellhage. Vel, i hovedstaden bor mange mennesker i trange leiligheter uten hage. For å gi et tilbud til bybefolkningen har man opprettet kolonihager, som består av mange hageflekker med små hytter på. Oslobeboere kan søke om kolonihageplass, men må regne med å stå på venteliste i mange år. (Jeg er bare et halvt år inne i min ventetid.) Litt mindre drakamp er det om parsellhageplassene, små hageflekker (typisk 25 kvadratmeter) uten hytte, men også disse må man stå på venteliste for. Herligheten parsellhage er et nyoppretta prosjekt midt i byen, «bak operaen». Her får man enda mindre dyrkingsplass: fem kvadratmeterstore kasser fylt med ny, ikke forurenset jord. Men alle som har forsøkt seg med ei lita balkongkrukke eller -kasse vet at her kan både tomater, redikker og krydderurter få det fint. Dette skal bli d...

Jeg sa jo at det ble spesialutgave, denne gangen har jeg nemlig brukt spesialfilm og satt litt farge på hverdagen.

En Time-forside med bilde av ei mor som ammer treåringen sin har ført til debatt . Jeg har inntrykk av at den vanligste reaksjonen i vår del av verden er «ææææsj». Det pleide også å være min reaksjon når jeg leste om barn over året som fikk brystmelk. Men nå har jeg innsett at jeg egentlig ikke vet helt selv hvorfor det skal være så fryktelig ekkelt. Er det fordi vi voksne, bevisst eller ubevisst, tenker dette med å suge på pupp inn i en seksuell ramme så snart barnet ikke er et spedbarn mer? Er det i så fall riktig å la disse vrengebildene i hodene våre gå utover helt uskyldige barn? Er det fordi det hindrer barnet i å løsrive seg skikkelig fra moren? Kanskje, men hvor er i så fall debatten om norske barn som bruker bleie, smokk og trillevogn i årevis? Er det ernæringsmessig feil, dersom barnet i tillegg spiser vanlig, fast føde? Noen sier «de mødrene gjør det for sin egen del, og ikke for barnets». Hvorfor, og hvordan vet vi det? Jeg kjenner at når jeg har kommet over min ...

To collager denne gangen også, og en tredje er snart på vei. Det er ikke alle tallene som stemmer overens med dagene, jeg har måttet ta igjen litt. Men det skyldes ikke latskap, det skyldes at Instax-kameraet mitt rett og slett tok kvelden, og jeg måtte erstatte det. Kjøpte det samme kameraet, men i den versjonen som er kjøpt og merket av Polaroid. Dumme Polaroid som først rævkjørte sin egen kamera- og filmproduksjon >:-( Ja, ja. Neste nibilders blir en spesialutgave. Gled deg!