Dette hadde du ikke trodd om meg:

Jeg har bestemt meg for å fullføre et maratonløp før min 30-årsdag den 29. juli 2013.

Jeg vet, jeg hadde ikke trodd det om meg heller. Men nå har tanken ligget og murret i hodet mitt så lenge (vel, bare seks-sju uker, men 24 timer i døgnet) at jeg har bestemt meg for å hoppe i det, bestemme meg, og fortelle det til Internett så jeg ikke kan feige ut.

De siste årene har jeg trent regelmessig, men det tok tid å finne frem til treningsgleden, etter alltid å ha vært sist, minst og dårligst i gymtimene gjennom alle skoleårene.

Og nå, altså, etter en lang historie som involverer å ha møtt noen glade maratonløpere i London, lest Grete Waitz' bok «Løp din egen maraton» og slått kjæresten i Sentrumsløpet (hehe), så har jeg bestemt meg for å gå for det ultimate løpemålet.

Mitt førstevalg er London Marathon i april. Der er det loddtrekning om plassene. Resultatet av loddtrekningen blir klart i oktober, og får jeg ikke plass vurderer jeg Edinburgh, Stockholm eller København.

Først blir det halvmaraton i Oslo i høst, tenker jeg. Jeg har en lang vei å gå (løpe) før jeg får dette til, så kryss alle fingre og tær :)

London Marathon 2011 - BR028
Kan Supermann, så kan vel jeg... Bilde fra London Marathon 2011 av Pablo Gomez på Flickr under CC BY-NC-SA 2.0-lisens.

Kommentarer

  1. ÆLN28/5/12 15:42

    ...og pass på rygg og knær...

    SvarSlett
  2. Prinsesse Lea28/5/12 16:43

    Ja :) Er heldigvis velsignet med et par ganske solide knær, tror jeg, og passer på å øke distansen fra uke til uke ganske langsomt.

    SvarSlett
  3. Gitte28/5/12 21:00

    Tøft mål du har satt deg, lykke til med treningen! : )

    SvarSlett
  4. Unknown28/5/12 23:43

    Lykke til, Lea! Jeg vet at du er tøff nok til å klare det :)

    SvarSlett
  5. Iversen31/5/12 18:18

    Sjuke sjel!

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Den store posten om å reise med tog i Europa

Bilde
Togsuss Jeg har akkurat reist fra Oslo til London med tog (for andre gang), og postet ganske mye fra reisen på Snapstory. Flere har sendt meg svar og sagt at de blir inspirerte og får lyst til å ta tog. Men et vanlig spørsmål er også «tog til London/Berlin/Paris/Roma, går det an da?» Ja, det går an. Men det tar mer tid enn å fly, det gjør det. Først, her er mine argumenter for å ta toget: Det er mye mer miljøvennlig. Dette er viktig. Vi bør fly mindre om barnebarna våre skal overta en jordklode det går an å leve på. Du vet det. Du synes kanskje jeg moraliserer, men til trøst må jeg innrømme at jeg ennå flyr alt for mye selv. Jeg mener miljøtiltak bør oppmuntres med «alle monner drar», ikke «alt eller ingenting». Jeg liker å besøke steder og er dessuten ikke det eneste medlemmet med feriestemmerett i min husholdning. Det er ikke utslippsfritt å ta tog! Men det er mye bedre enn å fly. Det er ikke realistisk til å få alle nordmenn til å bli hjemme og spise rotgrønnsaker hel...
Les mer

Illusjoner om familielivet — en oppfølgingspost

Bilde
Jeg har vært mamma i sju uker nå. I sommer skrev jeg  dette  om gode og dårlige forventinger og råd. I dag er det på tide å komme med en oppdatering.  Kort oppsummert: å få barn har så langt vært omtrent akkurat som jeg ventet.  De som sa jeg trodde feil, tok feil.  Jeg forstår fortsatt behovet for å dele og gi råd, og at andre ikke har den samme opplevelsen som jeg har hatt.  Men foreløpig er det veldig koselig med en baby, selv for meg som ikke egentlig liker babyer. Det blir masse kos og fokus på mini-meg, trilleturer og barselgruppe og amming, men det har også blitt brettspill og voksenkafé og lang togtur og middagsbesøk. Og soving.  Det betyr ikke at det er ren idyll, for det har blitt rot og kaos og bæsj og minst tre planter har dødd, men dette er også omtrent som forventet. Å føde var vondt, men kult. Jeg fikk, i motsetning til hva mange mente, ordentlig lyst på minisjampanjen jeg hadde med meg i fødebagen til etter fødsel. Jeg klart...
Les mer

Illusjoner om familielivet

Bilde
Jeg skal bli mamma. Det er mange som vil fortelle meg hvordan det kommer til å bli. Felles for de fleste, er at de ofte snakker som om deres egen opplevelse er universell. Three Ages of Woman, Gustav Klimt Du må ikke tro du kommer til å få sove det første året. Hah! Dele permisjonen likt, ja, det kommer du til å angre på. (Men fra andre igjen: Guuud, jeg var overklar for å komme meg tilbake på jobb etter fire måneder, og med pumping og ammefri gikk det helt fint.)  Når vi snakker om planer vi har, sier andre foreldre: humre, humre, vi får nå se. Ja, det får vi jo. Det er virkelig alt vi kan gjøre. Vente og se. Det er i det hele tatt svært få ting i livet som blir akkurat slik man har planlagt. Jeg skjønner at folk har behov for å dele sin opplevelse. Og tro meg, jeg forventer mye kaos og grining av det neste året. Men jeg liker å beholde drømmebildene også, av fine familieutflukter med bæresjal, og venner og venners barn, og skagenmaler -aktige strandscener. Jeg trenger disse drømm...
Les mer