For mye for meg
Via Underbara Clara ble jeg oppmerksom på denne artikkelserien om høysensitive personer.
Reaksjonene på artiklene ser ut til å være en god del «Så godt å finne ut at det ikke bare er meg!» Men jeg tenker nesten: «Hæ? Er det ikke sånn for alle?»
Å begynne å gråte av en knekket blomsterstilk, å oppleve intens og fullkommen lykke av hvordan sollyset faller gjennom noen trær eller å bli fysisk kvalm av for mye høy musikk eller overveldende lyd er så naturlig for meg at det er merkelig at ikke alle har det på samme måte.
En vanlig dag, særlig en som tilbringes sammen med mange andre mennesker, inneholder så mange inntrykk og så mange små anstrengelser at jeg alltid får et stort behov for å trekke meg tilbake og være alene etterhvert. Det betyr ikke at jeg ikke liker å være sosial.
Er det ikke sånn for alle? Nei, livet har lært meg at ikke alle er like følsomme, og for resten kan vi HSP'er være ganske slitsomme å leve med. Den følelsesmessige berg- og dalbanen suser avgårde i superfart, og verken tårer eller ekstase er noensinne langt unna.
Likevel ser jeg på den store følsomheten min som en gave. Den hjelper meg å stadig vekk bli nyforelsket i kjæresten min. Den hjelper meg å sette enormt stor pris på naturen og de små detaljene, og den gjør at jeg kan nyte kunst på en givende måte i tillegg til å — mener jeg — skape kunst. Og alle de tusen tårene? De er jo bare rensemiddel.
Take it or leave it, biatches.
Oppdatert: Som kjæresten min påpeker på Facebook, kan boken og forskningen som det refereres til virke litt fjasete og «The Secret»-aktig. Jeg synes likevel artiklene til SvD sier noe viktig om noen grunnleggende forskjeller i personlighetsstrekk, og det helt uten å diagnostisere eller sykeliggjøre. Det er kanskje på tide å slutte å bekymre seg fullt så mye for barn som vil være alene, og la folk «overreagere» litt i blant. Ikke noe hokuspokus med det.
Reaksjonene på artiklene ser ut til å være en god del «Så godt å finne ut at det ikke bare er meg!» Men jeg tenker nesten: «Hæ? Er det ikke sånn for alle?»
Å begynne å gråte av en knekket blomsterstilk, å oppleve intens og fullkommen lykke av hvordan sollyset faller gjennom noen trær eller å bli fysisk kvalm av for mye høy musikk eller overveldende lyd er så naturlig for meg at det er merkelig at ikke alle har det på samme måte.
En vanlig dag, særlig en som tilbringes sammen med mange andre mennesker, inneholder så mange inntrykk og så mange små anstrengelser at jeg alltid får et stort behov for å trekke meg tilbake og være alene etterhvert. Det betyr ikke at jeg ikke liker å være sosial.
Er det ikke sånn for alle? Nei, livet har lært meg at ikke alle er like følsomme, og for resten kan vi HSP'er være ganske slitsomme å leve med. Den følelsesmessige berg- og dalbanen suser avgårde i superfart, og verken tårer eller ekstase er noensinne langt unna.
Likevel ser jeg på den store følsomheten min som en gave. Den hjelper meg å stadig vekk bli nyforelsket i kjæresten min. Den hjelper meg å sette enormt stor pris på naturen og de små detaljene, og den gjør at jeg kan nyte kunst på en givende måte i tillegg til å — mener jeg — skape kunst. Og alle de tusen tårene? De er jo bare rensemiddel.
Take it or leave it, biatches.
Oppdatert: Som kjæresten min påpeker på Facebook, kan boken og forskningen som det refereres til virke litt fjasete og «The Secret»-aktig. Jeg synes likevel artiklene til SvD sier noe viktig om noen grunnleggende forskjeller i personlighetsstrekk, og det helt uten å diagnostisere eller sykeliggjøre. Det er kanskje på tide å slutte å bekymre seg fullt så mye for barn som vil være alene, og la folk «overreagere» litt i blant. Ikke noe hokuspokus med det.
Artikkelen du lenker til ble faktisk for mye for meg. Her har jeg sakset nøyaktig det jeg sa på Facebook, siden du har referert fra det i teksten:
SvarSlett«Jeg droppa artikkelen halvveis og gikk til kilden i stedet. Det viser seg at jeg er en HSP (Highly Sensitive Person).»
«(Det viser seg også at boka synes å bestå av sjøsprøyt og billig retorikk, på samme måte som The Secret, Endelig Ikke-røyker mv.)»
Jeg er dessverre ikke så flink til å lese svensk, men jeg blir både lett begeistret og går lett til tårene. Jeg skammer meg over å ikke ha bedre kontroll på humøret mitt, og derfor blir gjerne de triste stundene forsterket fordi i tillegg til min naturlige sterke reaksjon blir jeg ekstra lei meg grunnet dårlig samvittighet. Om jeg aksepterer at ting påvirker meg, at jeg er veldig var på deltaljer, så tror jeg det blir lettere å håndtere alle inntrykkene.
SvarSlettThomas: La oss krangle mer om det når jeg kommer hjem! :-D
SvarSlettGitte: Ja, det er det jeg også mener, at det blir veldig slitsomt om man skal sloss mot det hele tiden.