Meningen med livet

I dag har jeg hatt en drittdag, og det er for det meste min egen feil. Å fortelle om det er terapi, sier noen. Men egentlig skriver jeg det her slik at du som kommer hit etter å ha googlet «en skikkelig dårlig dag» eller «grove feilvurderinger» kan trøste deg med tanken på at det ikke bare er deg. På onsdager jobber jeg fast med noen teaterelever ved Eidsvoll Verk. Så tar jeg toget til Nationaltheateret, jogger til Frognerparken og trener intervaller med Treningscamp klokka 2000. Jobben gikk forsåvidt greit i dag, bortsett fra at halvparten av elevene i stedet var ute og «gikk knask eller knep». Jeg har 29 minutter på å gå de 400 meterne fra jobb til togstasjonen. Da har jeg vanligvis god tid til å gå innom butikken, kjøpe et mellommåltid, glane litt på avisforsidene og så videre. Derfor stresset jeg ikke med å se på klokken i dag heller. Jeg kjøpte også en kaffe på butikkens kaffeautomat. Kaffen koster 10 kroner, men jeg hadde bare en tjuekroning, så jeg gikk fra kaffeauto...

( Hele serien .) Mannen er ganske vanskelig å vekke. Stadig vekk legger han likevel det ansvaret på meg, tar seg en lur og ber meg vekke ham om en time. Vekkingen er en halvtimes jobb og lykkes omtrent halvparten av gangene. Siden han snakker i søvne, er det vanskelig å se forskjellen. Da er det bra han selv kan stille med noen triks. Som i dag: Lea (etter flere forsøk på vekking): Kom igjen, da! Stå opp! Mannen: Jada, jeg er våken. (Pause.) Mannen: Algebra! Lea: Hva? Mannen: Jeg er våken på ordentlig, for jeg kan regne algebra! Lea: Jaså? Bevis det, da! Mannen: 2 * 3 = 6! Lea: ...

Med tiden får jeg færre og færre kroppskomplekser, og jeg bryr meg mindre og mindre om dem. Det skyldes delvis at jeg blir eldre og tryggere, og delvis at jeg trener mer og bare blir heitere og heitere for hver dag som går... Derimot blir jeg stadig mer bevisst på personlighetskompleksene mine. Jeg har så mange lite sjarmerende sider som, selv om jeg stadig prøver å skjule dem, hele tiden tyter ut og stikker seg frem som et slags sjelelig magefett. Jeg snakker for mye om meg selv. Jeg er sjenert på den der irriterende måten som lett blir tolket som arroganse. Jeg har telefonangst. Jeg ler når folk forteller noe alvorlig. Jeg snakker for mye om sex og kroppsfunksjoner. Jeg bruker ironi i upassende sammenhenger. Jeg begynner å gråte hver gang jeg diskuterer noe som betyr noe for meg. Jeg stoler ikke på folk. Jeg kan i det hele tatt være ganske misantropisk. Jeg har lært meg å elske kroppen min, men jeg ønsker fortsatt å holde den i så god form som den kan være innenfor de forutset...

Sånn! Nå er jeg ajour med postingen også :-)

Oi, shit, jeg er over en måned på etterskudd med posting av 365-prosjekts-bilder. Sorry! Er i rute med selve fotograferingen dog, så skal se om ikke jeg kan rette det opp litt i løpet av uka.

Søndag løp jeg et nytt tikilometersløp, til tross for at jeg hadde vært på fest natten før og ikke var i seng før klokken 04. Hadde heldigvis hatt vett nok til å skylle ned alkoholen med en liter vann før leggetid. Bygdøymila er et annerledes løp enn de relativt store og urbane løpene jeg har deltatt i så langt. Jeg liker asfalt og folkemengder, men det viste seg at skogsvei og stillhet ikke var så ille heller. Jeg løp på 51.41, et godt stykke unna mitt mil-mål på sub 50, men en titt på resultatlisten forteller meg at jeg kom på 4. plass av 22 kvinner på mila. Det er jeg kjempefornøyd med! Totalt 176 deltok på de ulike distansene. Jeg ble spurt om jeg kunne skrive en evaluering av løpet, og her er den: Totalkarakter: 4,3/5  Atmosfære: 5/5 ❤ Alle, absolutt alle jeg så på Bygdøy denne dagen var blide og glade. ❤ Familievennlig løp der en del voksne løp sammen med barna sine. ❤ Hjemmebakte boller og mengder av frukt ved målområdet. ❤ Lokalbefolkning flere steder på Bygd...