Meningen med livet

Fått meg en utdanning. Pantet flasker for First Price-kneipp (5 kr). Jobbet for smør på brødskiva. Stått på scenen et tresifret antall ganger, tross alt. Fridd til noen. Fått ja. Blitt dumpet. Hatt noen tilfeldige affærer. Danset i regnet. Blitt fridd til. Sagt ja. Løpt en maraton. Blitt sterkere. Reist på Interrail. Vært i Berlin fire ganger, og på Roskildefestivalen sju (pluss én gang rett før jeg fylte 20). Besøkt fire verdensdeler, tross alt. Hørt et tosifret antall Kaizers-konserter. Blitt tante. Grått masse. Ledd mer. Vet du, jeg er fornøyd. Nå har jeg en uke igjen. Hva synes du jeg skal bruke den på?

Jeg hater den siste dagen på festivalen. Eller, jeg er glad og lykkelig, men jeg blir også melankolsk og lettrørt. Jeg hater å se teltdukene senkes rundt meg på campingplassen idet mange allerede begynner å pakke sammen, hater at de knallorange bar-bodene finner frem sine siste ølfat, hater at det er et år til neste gang (og ingen vet om vi er her neste gang, kanskje er vi for gamle eller for blakke eller for opptatte med noe annet). Når sola går ned over Orange Scene søndag kveld er det ugjenkallelig over for denne gang fryktelig snart, og vi skal vende tilbake til flislagte dusjer, vannklosetter og pils som er kald når den drikkes. Ennå steker solen utenfor arbeidsteltet her jeg sitter og skriver, ennå skal det skjenkes et par tusen liter Tuborg, ennå er det fest. Men mandagen stirrer meg i øynene, med sine hundre millioner voksenpoeng rundt hjørnet. «Dans mens du kan», kverner det i hodet mitt, selv om jeg er sliten og småsyk, og jeg åpner alle sanser for å klore med meg så store...

Så var vi her igjen. Nok en gang har jeg kommet tilbake til festivalen jeg setter høyere enn alle de andre festivalene til sammen, Roskilde. Og jeg er ikke den eneste veteranen som kommer tilbake og tilbake igjen. Thomas blogger om teknologi og campingliv på festivalen , og de fleste vi bor i leir med har vært her både en og to og fem ganger før. Linn har til og med gjort bok av det . I 2005 (?) leste jeg i festivalavisen at gjennomsnittsalderen blant publikum var 23 år. Thomas mener senere å ha sett at den var 24, og i år skulle det ikke forundre meg om den var 25 eller 26 — jeg møter nok av gjester som er både ti og tyve år eldre enn meg. Det er hyggelig med voksne publikummere og tverrgenerasjonsmingling, selv om jeg for festivalens skyld selvsagt håper at de stadig klarer å tiltrekke seg nye, unge publikumsgrupper — ingen kan overleve på sikt av nostalgikere alene. Og selv om søpledrita 17-åringer (eller 22-åringer...) som spiller tisselimbo (ikke spør) ikke akkurat er campi...