fredag, juli 05, 2013

Den oransje følelsen


Så var vi her igjen. Nok en gang har jeg kommet tilbake til festivalen jeg setter høyere enn alle de andre festivalene til sammen, Roskilde. Og jeg er ikke den eneste veteranen som kommer tilbake og tilbake igjen. Thomas blogger om teknologi og campingliv på festivalen, og de fleste vi bor i leir med har vært her både en og to og fem ganger før. Linn har til og med gjort bok av det.

I 2005 (?) leste jeg i festivalavisen at gjennomsnittsalderen blant publikum var 23 år. Thomas mener senere å ha sett at den var 24, og i år skulle det ikke forundre meg om den var 25 eller 26
— jeg møter nok av gjester som er både ti og tyve år eldre enn meg. Det er hyggelig med voksne publikummere og tverrgenerasjonsmingling, selv om jeg for festivalens skyld selvsagt håper at de stadig klarer å tiltrekke seg nye, unge publikumsgrupper — ingen kan overleve på sikt av nostalgikere alene. Og selv om søpledrita 17-åringer (eller 22-åringer...) som spiller tisselimbo (ikke spør) ikke akkurat er campingplassens mest sjarmerende innslag, er de likevel kun til begrenset sjenanse. Det er kanskje bedre at ungdommen utforsker sine egne grenser på et sted med fullt av vakter og medisinsk personale, enn at de gjør det alene i en kjeller...?

Uansett. Det er noe som gjør at vi kommer tilbake igjen, år etter år.  Det er åpenbart ikke bare musikken: Rihanna og Metallica såvel som de fleste av de mindre og mer skranglete bandene kan du alltids se og høre andre steder.


Roskilde Festival har rett og slett bygget seg en solid merkevare av selve stemningen på festivalen — de siste årene promotert som «The Orange Feeling» eller bare #orangefeeling. Hvordan de har klart dette og nøyaktig hva som utgjør den oransje følelsen er det ikke så lett å svare på, men jeg vet i alle fall at Roskilde-stemningen for meg er mye, mye mer enn musikk og alkohol.

For eksempel er Roskildefestivalen opptatt av verden rundt seg. Overskuddet går til gode formål, og festivalen har et bestemt ideelt fokus hvert år. I år kalles fokuset rett og slett for «CHANGE», og det handler om hvordan vi hver og en kan gjøre verden til et bedre sted gjennom å delta i samfunnet rundt oss.

Dessuten fokuserer festivalen alltid på miljøhensyn, og legger en stor innsats i å avvikle festivalen på en mest mulig bærekraftig måte. Det gjelder for eksempel avfallshåndtering, økologisk og kortreist mat, moderne scenelys som bruker lite energi og smarte transportløsninger.

Roskildefestivalen setter fokus på flere kunstformer enn bare musikk. Festivalplassen er utsmykket av en hel drøss med både unge og erfarne billedkunstnere og skulptører, og det vises kinofilm, performance og i blant diktopplesning og teater.

Campingplassen er organisert rundt «agoraer» (samlingstorg) med ulike temaer, der man kan bedrive en hel haug med ulike aktiviteter som for eksempel yoga, klesreparasjon, dragebygging av gamle telt, perlesmykkelaging, brettspill, matworkshops, hinderløp, fotball og jeg-vet-ikke-hva. (Aktivitetene  og temaene er nye fra år til år).

Likevel er det ingen av disse konseptene som utgjør den oransje følelsen, det er det jo festivaldeltagerne selv som gjør. Der vi solbrente (eller regnvåte), brisne (eller dritings eller klinke edru) og lykkelige ramler rundt og tar vare på hverandre. Vi er en gigantisk gjeng som starter et nytt samfunn for ei ukes tid, og det funker skikkelig bra. Hvorfor er det krig i verden, egentlig? For lite varm Tuborg og svimmel danserock, kanskje? For mye blått i verden, for lite oransje?


Hvis du vil se noen glimt fra min Roskilde mens den pågår kan du følge meg på Vine og Instagram som @prinsesselea.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar