Rapport fra mitt aller første orienteringsløp

(Livstegn!)

I helgen løp jeg mitt livs første orienteringsløp. Før vi begynner, vil jeg bare si at jeg elsker asfalt og gateløping. Jeg elsker kilometer på kilometer med tankeløs fortausbanking. Men jeg liker også å føle meg tøff, og å bruke huet. Derfor takket jeg ja da Eskil inviterte meg med på Skogsløpet, som visstnok skulle være et enkelt lavterskelløp. (Hah!)

Kvelden før googlet jeg hvordan man bruker et kompass.

Det var lov å følge etter noen eller løpe sammen, så jeg halset etter min venn som har gjort dette før, kanskje tusen ganger. Jeg lærte at skog er hvit på kartet, mens grønt betyr ekstremskog. Lol.

Jeg krafset meg fast i skrenter, puttet hele beinet i en myr, blødde litt, svettet mye, men gråt overraskende lite.

Det viser seg at det finnes egen programvare for å legge gps-spor oppå orienteringskart. Dette er sånn cirka hvor vi løp. Ikke helt på bærtur? Grønn strek betyr fort og rød betyr sakte. Programmet mener visst at jeg var superrask som løp ni og en halv kilometer på nesten 100 minutter.

Forresten var det veldig mange som kommenterte at jeg kanskje ikke hadde valgt det mest praktiske antrekket (løpeskjørt og bare legger), men jeg er bare stolt av battle scar-et som jeg skaffa meg på venstre bein. 

Dette bildet er stjælt herfra.

Til slutt viste det seg at jeg ved hjelp (!!!) av min tålmodige trønder hadde endt på andreplass i klassen damer 17-39. Mellom første og tredje plass var det omtrent en time. Jeg lurer innmari på hvor jeg hadde endt opp hvis jeg hadde vært ansvarlig for kart og kompass helt selv. Litt flaut å stikke av med premie, men de sa jo det var lov å samarbeide... Dessuten var det sjokolade i premien.

Kommer jeg til å gjøre noe lignende igjen? Det er det en overhengende fare for. Kommer jeg til å slutte med gateløp og langturer langs Ring 3? Neppe. Pose og sekk, folkens!