Meningen med livet

sminke m1, f1 (fra ty) farget hudpreparat brukt som skjønnhetsmiddel el. til maskering ha tykt med s- i ansiktet  Jeg liker å sminke meg. Det får jeg en del kommentarer om. Når jeg sminker meg på t-banen fordi jeg ikke rakk å gjøre det før jeg dro hjemmefra, finner vilt fremmende mennesker det naturlig å kommentere: «men du er jo mye penere uten!» Jeg har møtt samme meninger på Internett, i en diskusjonstråd med før- og etterbilder, ledsaget av holdninger som «sminke er en maske som usikre mennesker skjuler seg bak.» Vel, min kommentar er: hvorfor synes du det er så viktig å rangere versjoner av ansiktet mitt som pene og mindre pene? Hvorfor skal jeg bry meg om hva du synes er finest? Jeg synes ikke jeg er stygg uten sminke, nemlig. Når jeg sminker meg er det en lek, en identitetsmarkør, et stiluttrykk. Jeg synes ikke det er penere , men jeg synes det er mer meg . Det er kult og gøy. Fett for deg om du digger et «naturlig», blankskurt og skogsfriskt utse...

På tirsdag var Eskil , Sonja og jeg på «Tore Renberg med venner» på Sentrum Scene. En sceneopptreden, et ambisiøst prosjekt som Renberg har satt i gang i forbindelse med lanseringen av sin nyeste bok «Angrep fra alle kanter». Forfatteren leste litt fra boka, lot seg intervjue av sin gamle venn Karl Ove Knausgård, spilte med gamlebandet og ga også plass til musikalske innslag med visesanger Tønes. Jeg synes Tore Renberg er en veldig, veldig god forfatter. Men feministen i meg synes ikke alltid det. Det er bare små detaljer, selvfølgelig. Men mange av dem. Den første gangen jeg reagerte skikkelig, var ved denne passasjen i «Charlotte Isabel Hansen»: «Barn, mente Jarle, burde distribueres til de som virkelig ville ha dem, og det er som oftest kvinner, omtrent slik han mente at militærtjenesten var til for de som virkelig ville gjøre den, og det var som oftest menn. Nei. Det var klart han ikke kunne si det. Det var i det hele tatt så mye han ikke kunne si. Spesielt i vår tid, fo...

Dette blir nok langt og for spesielt interesserte. Jeg tror at å løpe maraton er omtrent som å føde barn, selv om jeg ikke har prøvd det sistnevnte: Det gjør vondt i noen timer, men etterpå er smerten raskt glemt og du føler en trang til å overbevise alle vennene dine om at livene deres aldri vil bli komplette uten. Forhistorie og forberedelser Etter at jeg løp mitt første maratonløp i Edinburgh i fjor , og nådde målet om å komme inn på under fire timer, sa jeg offentlig at jeg syntes det var såpass enkelt at jeg ville gå for 3.45 neste gang. Lett å si så lenge neste gang ligger langt inn i fremtiden! Jeg ble mer og mer usikker på om jeg kunne nå målet mitt og perse med tolv minutter. Jeg har et større gap mellom treningstempo og konkurransetempo enn mange jeg kjenner, og sliter med å løpe en rask femkilometer uten at det er konkurranse. På den positive siden fikk jeg fem langturer over 30 kilometer denne opptreningsrunden. Langturer har jeg trua på at er viktig for å få en god...