Løpsrapport fra Berlin maraton 2014

Dette blir nok langt og for spesielt interesserte. Jeg tror at å løpe maraton er omtrent som å føde barn, selv om jeg ikke har prøvd det sistnevnte: Det gjør vondt i noen timer, men etterpå er smerten raskt glemt og du føler en trang til å overbevise alle vennene dine om at livene deres aldri vil bli komplette uten.

Forhistorie og forberedelser

Etter at jeg løp mitt første maratonløp i Edinburgh i fjor, og nådde målet om å komme inn på under fire timer, sa jeg offentlig at jeg syntes det var såpass enkelt at jeg ville gå for 3.45 neste gang. Lett å si så lenge neste gang ligger langt inn i fremtiden!

Jeg ble mer og mer usikker på om jeg kunne nå målet mitt og perse med tolv minutter. Jeg har et større gap mellom treningstempo og konkurransetempo enn mange jeg kjenner, og sliter med å løpe en rask femkilometer uten at det er konkurranse.

På den positive siden fikk jeg fem langturer over 30 kilometer denne opptreningsrunden. Langturer har jeg trua på at er viktig for å få en god maratonopplevelse!

Etterhvert som jeg funderte over målet mitt ble jeg demotivert av alle de erfarne typene på løpefora som sa at man må løpe halvmaraton på 1.40 og mila på sub 45 for å drømme om 3.45-maraton, og at diverse løpekalkulatorer og yasso 800-teorier er alt for optimistiske. Oslo maraton lenket til og med til en løpekalkulator som mente at jeg ut fra min mil-pers burde løpe maraton... langsommere enn forrige gang. Jeg burde ha tenkt at jeg er såpass disponert for lengre distanser at jeg kunne ignorere disse pessimistene, men jeg lot meg psyke ned.

Da dagen før dagen kom følte jeg meg i elendig form. Jeg kjente at immunforsvaret mitt hadde jobbet litt, jeg hadde sovet for lite, spist for rart og trent for dårlig. Jeg gikk for langt på lørdagen, men hallo, bare på maratonmessa som er i en gammel flyplass blir det jo noen hundre meter trasking.


Maratondagen

(Nå skriver jeg visst plutselig i presens, ser jeg, fordi... sånn er det.) Jeg har klart å booke et hostell uten kjøkken og prøver dermed å gjøre en eller annen klønete ting med en sjokolademelkflaske og noe musli til frokost. Klarer dessuten å tvinge i meg en halv banan, og masse vann. Gidder ikke ta med noen klespose, men kjenner ute på gata at det er for kaldt for kort løpeskjørt og t-skjorte, jeg kommer til å fryse før start. Noen ungdommer utenfor en nattklubb som fortsatt er åpen roper etter meg. Jeg har justert målet mitt til å løpe på 3.50. Alt under er en bonus, blir det over er det greit, men jeg håper på pers, i alle fall. (Under 3.56.52.)

Absurd nok blir jeg stadig roligere i hodet samtidig som jeg kjenner det trofaste konkurranseadrenalinet komme. Jeg dropper dokøen og tisser på en busk i Tiergarten i likhet med mange andre damer. Prøver å stille meg så langt fram jeg klarer i pulja mi: i Berlin får man nemlig ikke tildelt pulje etter forventet sluttid, men etter tidligere bestetid. Det betyr at alle som ikke har løpt maraton før stiller i bakerste pulje!

I pulja mi står en fartsholderballong for fire timer. Det er til og med én i pulja foran. 3.45-ballongen skimter jeg ikke. Det spiller jo ingen rolle, jeg skal ikke følge den likevel. Men jeg kommer til å måtte passere den svære gjengen som samler seg rundt 4.00-ballongen. Stress.

Det spilles musikk. En annonsering fra medisinsk ansvarlig: ta symptomene dine på alvor, du har bare ett liv, mens det finnes mange maraton. Eliteutøverne presenteres, jeg mener de sier at det skal forsøkes på både verdensrekord og amerikansk damerekord.

Start. Jeg løper fortere enn jeg har tenkt. Kroppen, ro ned litt, da. Men kroppen vil ikke roe ned, den sier: hva om vi faktisk kan klare det på 3.45? Jeg svarer: hva om vi ikke kan det? Jeg er redd for å kræsje, få en dårlig opplevelse. Men jeg fortsetter.

Etter 15 km kjenner jeg at det blir hardt. Jeg kommer på at jeg har lest en annen blogg-løpsrapport, hvor løperen skriver at det begynte å gjøre vondt allerede halvveis i hennes løp, og det skal det jo ikke gjøre på maraton. Shit. Men jeg fortsetter.

Klokkedisplayet mitt viser ikke sekundene i totaltiden etter at jeg har passert en time, så jeg vet bare at jeg passerer halvveis på 1.52 og noe. Jeg vet jo at hvis det er 1.52.30, og jeg bare fortsetter like raskt, kan jeg klare det, men det kjennes ikke sannsynlig. Men jeg fortsetter.

Jeg snakker med meg selv. Sier til meg selv at jeg må da vel klare å holde ut kontrollert smerte i to timer til? Maratonsmerte er ikke ekte smerte, den er tidsbegrenset, og du vet det. Jeg fantaserer om øl og kjærestekos og medalje. «Det er bare å gjøre det. Én fot foran den andre.» Jeg fortsetter.

Det er musikk tett i tett i tett langs hele løypa. Spesielt perkusjonsgruppene bærer meg fremover, gir beina mine rytme. Jeg har navn og flagg på trøya, og hører mye «heia Norge», mest fra svensker og dansker, faktisk. På et tidspunkt passerer jeg noen nordmenn som står stille med flagg pekende ned. Jeg tenker at vi her fra berget har et stykke å gå når det gjelder dette med publikumsliv.

GPS-klokka mi avviker fra kilometermarkeringene og jeg sliter med å regne ut hvordan jeg egentlig ligger an. Det er tøft å holde kilometertidene oppe, men de kræsjer aldri. Etter kanskje 30 kilometer er det en publikummer som holder opp et skilt med den helt ferske verdensrekorden på. Selv om det er absurd at noen er i mål for lengst, kjennes det faktisk inspirerende.

Litt senere hører jeg en kjent stemme rope navnet mitt. Jeg snur meg og ser luggen til kjæresten min. Hjertet mitt hopper, og jeg løfter hånden for å vise at jeg har sett ham. Nå jeg fortsette!

Næring og vann: Jeg drikker på hver drikkestasjon, bortsett fra de to siste, da jeg bestemmer meg for å holde ut, gutse på og slippe risikoen det er å sakne farten for kanskje ikke å klare å øke den igjen. Jeg har med fem energigeleer, som jeg har tenkt å ta på kilometer 15, 23, 30 og 36 (den siste er bare nødproviant). Jeg følger dette med unntak av at jeg tar den siste en drikkestasjon for tidlig. Drikkestasjonene står veldig tett, hver 2.-3. kilometer.

Først når jeg passerer 40 kilometer forstår jeg at jeg kommer til å klare mitt høyeste mål med «god» margin. Jeg løper stivt men målrettet forbi flere som halter og har det synlig vondt. Løypa svinger og svinger igjen. Så dukker den opp. Brandenburger Tor. Med seiersgudinnen Victoria på toppen. Nå er det bare gjennom den og så noen hundre meter til målstreken. Det er like sterkt som jeg har forestilt meg. Jeg kan vel ikke akkurat si at jeg spurter mot mål, men jeg fullfører med stil. (Kilometer nummer 42 går unna på 5.03 og er min nest raskeste.)

3.43.59!

Medalje. Tårer. Jeg får et plastark pakket rundt meg, en storartet «forpleiningspose» med eple, banan, kjeks og vann, og en alkoholfri øl. 

Jeg stavrer sakte, sakte mot familiegjenforeningsområdet. Ber om at Thomas allerede er der, ved bokstaven H som vi har avtalt. Det er han! Jeg må sitte ned i gresset, gråte litt til, snakke masse. Jeg får mobilen min og kan se at noen venner har fulgt med på passeringstidene mine i en Facebooktråd. 

Det viser seg også etterhvert at jeg faktisk har prestert å løpe andre halvdel noen sekunder raskere enn den første! Jeg har disponert godt, men har ikke noe ekstra igjen. Dette er et riktig sluttresultat, det er akkurat så god jeg er akkurat nå.


Jeg er så glad, så glad. Etterhvert kjenner jeg at kroppen min kan bære meg igjen. Nå følger en hel uke i Berlin med venner, øl, mat og alt som er fint. Jeg oppfyller nyttårsløftet mitt og tar en tatovering, som alltid vil minne meg om turen. Jeg lurer på hva som skal bli mitt neste maraton. Først skal jeg nok fokusere på det forestående bryllupet vårt, men ikke søren om dette blir siste gang jeg løper 42195 meter. Hvis du lurer på å prøve deg du også, kan jeg anbefale Berlin på det varmeste!



Kommentarer

  1. GRATULERER MED NY PERS! WOW! Kjempefin tatovering! Herlighet,jeg er superimponert! Jeg får lyst til å være like awesome og overvinne smerte når jeg leser innlegg som dette.

    SvarSlett
  2. Jeg ble helt rørt av å lese dette, glad på dine vegne! :-D Gratulerer og kjempebra løpt!

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

En dag skal vi dø, men alle de andre dagene skal vi leve.

Hvor gammel jeg er

Matematikk overalt.