Meningen med livet

Det høres kanskje selvmotsigende ut, men det er ikke det. Appen er en samling av lydklipp til korte, guidede meditasjoner til ulike anledninger, enten du er på farten eller sitter stille: Flere ulike meditasjoner gjemmer seg bak hver kategori. Stemmene som guider deg er rolige og behagelige. Selv om appen heter Buddhify  trenger du ikke være buddhist, og i alle fall ikke alternativt anlagt, for å bruke den. Mennesker som mediterer er friskere, gladere og mer konsentrerte sier vitenskapen. Jeg har prøvd noen av meditasjonene og syntes de fleste var helt topp. Dog reagerte jeg litt på leggetidsmeditasjonen som ba meg være takknemlig for dagen. Først for frokosten min, og alle som har bidratt til at den har kommet på bordet mitt; arbeidere i fattige land, kyr, høner, «både de under gode forhold og de under mindre gode — nå er ikke tiden for skyldfølelse, nå er tiden for takknemlighet». Eh, farvel sjelefred, hallo bilder av burhøns og slavearbeidere. Til tross for dette...

Jeg pleier nesten aldri å trykke på «gi oss tilbakemelding på denne artikkelen»-lenka, men når VG+ har klart å erstatte ordet «masing» med «nagging» gjennom en hel artikkel renner det over for meg, gitt. Jeg er helt for språk i utvikling, herunder adoptering av stadig nye lånord i språket, men jeg blir schprø av nordmenn som lager innbilte nyanseforskjeller mellom engelske og norske ord som betyr det samme (jeg har vært innom både engelsk og norsk ordbok før jeg skriver dette) og mener at «engelsk er et så mye rikere språk». Fenomenet forekommer ofte hos norske artister som skriver platte låttekster på engelsk (hvis de høres teite ut om man oversetter dem til norsk, er det kanskje fordi du ikke er god nok i engelsk, ikke fordi norsk er et fattig språk...). Jeg kan leve med at ungdommen begynner å snakke om ting som «vi gidder ikke shoppe der, det er så expensive» eller «han hæiter [hater] meg» (ekte, overhørte eksempler), men journalister har språk som jobb. Hvis jeg skal høre ...

Jeg tror på nyttårsløfter. Tidligere har de fått meg til å ta flere bilder, skrive flere dagboksnotater, lese flere bøker og trene mer. Her er hva jeg har tenkt å få til i år: Løpe 2015 kilometer. Jeg har passert årstallet med god margin de to siste årene, så denne bør gå greit. Det er i underkant av fire mil i uka. Klare en spagat. Dette feila jeg på i fjor. Klare en uassistert pullup. Dette feila jeg også på i fjor. Skrive mer. Synge mer. Kysse kjæresten skråstrek ektemannen min (etter 2. mai) hver dag, også de dumme dagene. Og så det vage, men egentlig ganske klare: være tro mot meg selv .

Smarttelefonen min er på verksted. For noen dager siden skrev jeg på Facebook at digital detox er oppskrytt. Nå kan man selvfølgelig diskutere i hvor stor grad jeg gjennomgår en ordentlig digital detox; dette skrives på min bærbare PC, og jeg har en lånetelefon som sliter hardt med Facebook, men som fikser Wordfeud og sms. Samtidig har jeg havnet i en diskusjon på et annet, lukket nettforum om digital kommunikasjon versus Det Virkelige Liv. Jeg fikk lyst til å skrive noe om det. For joda, jeg er helt klart en av dem som kan bli flinkere til å se samtalepartnere i øynene, og kikke opp fra skjermen. Men her kommer en innrømmelse: jeg gjør det av og til med vilje. Jeg flykter inn i mobilen når samtalen blir for mye for meg, når jeg trenger en pause, når jeg vil signalisere at jeg er utilgjengelig. Når jeg ikke har mobilen med meg, finner jeg andre løsninger, som å legge inn et unødvendig og langt toalettbesøk, bli intenst opptatt av en mistet maske i strikketøyet eller bare etablere ...