tirsdag, januar 06, 2015

Moderne teknologi eller fylla

Smarttelefonen min er på verksted. For noen dager siden skrev jeg på Facebook at digital detox er oppskrytt. Nå kan man selvfølgelig diskutere i hvor stor grad jeg gjennomgår en ordentlig digital detox; dette skrives på min bærbare PC, og jeg har en lånetelefon som sliter hardt med Facebook, men som fikser Wordfeud og sms.

Samtidig har jeg havnet i en diskusjon på et annet, lukket nettforum om digital kommunikasjon versus Det Virkelige Liv. Jeg fikk lyst til å skrive noe om det. For joda, jeg er helt klart en av dem som kan bli flinkere til å se samtalepartnere i øynene, og kikke opp fra skjermen. Men her kommer en innrømmelse: jeg gjør det av og til med vilje.

Jeg flykter inn i mobilen når samtalen blir for mye for meg, når jeg trenger en pause, når jeg vil signalisere at jeg er utilgjengelig. Når jeg ikke har mobilen med meg, finner jeg andre løsninger, som å legge inn et unødvendig og langt toalettbesøk, bli intenst opptatt av en mistet maske i strikketøyet eller bare etablere den påkrevde øyekontakten, men skru av hjernen.

Noen av oss synes Det Virkelige Liv kan være skummelt og krevende. For oss var de første mobiltelefonene med sms en vanvittig stor lettelse og velsignelse. E-post, chat-tjenester og sosiale medier hjelper folk som synes det er vanskelig å være sosial til å få det til. Etterhvert som man klarer det på nettet, blir det enklere å klare det utenfor også.

Som jeg sa i ovennevnte diskusjon: jeg er så dårlig på ansikt til ansikt at mange av mine dype betroelser til nære venner har kommet enten på chat eller i fylla. Da foretrekker jeg det første. Nesten bestandig. (Da jeg skulle fortelle eksforloveden min at jeg var forelsket i ham (før alt sammen begynte, altså), styrtet jeg en flaske Tuborg (eller var det Carlsberg? Det var noe dansk og grønt, det kjennes som et liv siden).)

Dette er en overdrivelse, for jeg er egentlig en ganske sosial dame på tross av min innadvendthet og tendens til å bli mentalt sliten av menneskelig omgang. Jeg har venner, venner av kjøtt og blod, vi sees, vi prates, jeg liker det. Jeg ville aldri vært foruten å kunne klemme dem, stirre på dem, danse med dem, drikke øl med dem. Jeg er åpen, noen synes til og med jeg er for åpen, i samtaler. Jo eldre jeg blir, jo mer omfavner jeg det pinlige og kleine, jeg synes vi skal gå dit. Men av og til trenger jeg en pause, og for meg er ikke digital kommunikasjon mindreverdig.

Så har du alt det andre jeg bruker smarttelefonen min til, da. Trening, livsstil, kart, bussruter (i sanntid), billetter, prevensjon, språkkurs, kalender med varsling, og mye mer. Jeg savner'n. Og jeg synes ikke jeg blir noe dårligere menneske av å gjøre det. Og jeg synes ikke teknologien gjør oss til et dårligere samfunn. Ja, vi kan skjerpe oss på en del fronter, men det kunne vi før og, da hadde vi også ting å prokrastinere med, vegger å sette opp mellom oss, unyttige ting å henge fingrene i.

Kanskje jeg hadde følt det annerledes hvis jeg var, eller hadde, en fjortenåring. Hvis sosiale medier for meg var selfies og liker-telling. Hvis jeg selv følte at mine møter med andre ble ødelagt av deres telefonbruk. Men nei.

Likevel, av og til scroller jeg av (u)vane, av og til blir jeg fraværende uten å mene det, av og til fortjener jeg en smekk på fingrene. Hvis du er vennen min og irriterer deg, er det lov å si fra. Kanskje jeg plutselig må på do rett etterpå. Eller kanskje jeg bare glemte meg. 

1 kommentar:

  1. Viktig det du skriver her. Har det litt sånn selv, egentlig, for jeg har ikke mulighet til å treffe folk jeg treffer i sosiale medier. For meg er det den kontakten jeg kan ha med folk og jeg tenker det er helt greit. Det er bedre enn å være helt aleine iallfall.

    Når jeg først møter folk er det for å være sammen med dem og da blir jeg distrahert og forstyrret hvis de heller titter på en skjerm. Hvis jeg blir for mye vil jeg heller at de styrer samtalen over på andre ting eller sier direkte i fra.

    Deler innlegget ditt, jeg!

    SvarSlett