Meningen med livet

Jeg er en sart sjel. Så sart at sommeren gjør vondt fordi jeg vet at vinteren vil komme. Jeg ser blomstene og vet at de snart vil dø. Vi skal alle dø. Livet gjør vondt fordi jeg vet at jeg skal dø. Dette er ikke tull. Det hender jeg ler av det sammen med andre, tenk at de vakre blomstene får meg til å tenke på døden! Men sånn er jeg, helt på ordentlig. Ennå er denne sommeren her ung, og jeg er ikke fullstendig avblomstret jeg heller. Og i dag kom jeg til å tenke på hvordan jeg elsker tingene mine. Materielle ting, altså. Et malerskrin, et kjøkkenredskap, en dagbok. Hvordan jeg elsker dem enda litt mer når de begynner å bære preg av å ha blitt brukt, når de kanskje er reparert et par ganger, teipet og limt. Hvordan jeg klarer å sette pris på dem i øyeblikket selv om jeg vet at de ikke vil vare for alltid. Jeg elsker mennesker høyere, det er vanskeligere med dem. Jeg leser  Gödel, Escher, Bach  om matematikk og kunst og rekursjon og hvor bevissthet kommer fra, det er ik...

For litt siden, etter å ha reist Oslo-London-Oslo med tog, skrev jeg et innlegg om langdistansetoging. Jeg tror faktisk først det var i researchen til det innlegget at jeg lærte om Snälltåget, som kjører direkte Malmö-Berlin, eller i visse tilfeller til og med direkte Stockholm-Berlin. Dette må man jo selvsagt teste! Det bruker vi pinsehelga til. Forrige togtur postet jeg kontinuerlige oppdateringer på Snapchat story, og små drypp på Instagram story. Men det er jo ikke noen hemmelighet at ganske mange folk har migrert fra det første til det siste i det siste, og jeg er nå sau nok til å følge etter. Så denne gangen gjør jeg det motsatt: highlights på Snap, hovedstory på Insta. Der har jeg flere følgere, får flere svar og liker grensesnittet bedre. Her er min Instagram-profil. Hvis du vil følge med på en laaaaaang togtur, inkludert togferge, sovevogn, togmat og grensepasseringer, klikk deg inn der og se på storyen min fra i morgen tidlig (17. mai). Håper vi sees!