Blådamer
I løpet av tre døgn i Helsinki rakk vi å få med oss to svenskspråklige teaterforestillinger. Den ene, på Lilla teatern, var en ganske tradisjonell og småmorsom oppsetning av "The Importance of Being Earnest". Den andre forestillingen, "Tenna" på Svenska teatern, gjorde uutslettelig inntrykk på både undertegnede og mannemumsen.
"Tenna" er basert på (og stykket lå, viste det seg etter litt research, ubehagelig nær de virkelige hendelsene) den sanne historien om Teena Renae Brandon, en transkjønnet kvinne som forsøkte å leve som mann, men som ble voldtatt og drept i romjulen 1993.
Stykket var sterkt, og naturligvis er det ubehagelig å forholde seg til at noe så grusomt virkelig har skjedd — men kynisk nok så jeg også på forestillingen som et sjeldent og godt eksempel på et stykke med flere av de sterke og utfordrende kvinnerollene vi har så få av. Av stykkets seks karakterer var hele fire kvinnelige, og samtlige var aktive, drivende og mangesidige roller.
Så har da også skuespillerne selv startet teatergruppen Blaue Frau, som har følgende å fortelle om seg selv på nettsiden: "I våra egna produktioner finner vi utrymme att utvecklas och utmanas som kvinnor och konstnärer. Här konkretiseras tankar kring kvinnan som människa. I de flesta av våra klassiker och också i den nyskrivna dramatiken representeras människan alltid av mannen. Men vem definierar kvinnlig scenkonst. Vem bestämmer hur kvinnan framställs på scenen? Vi anser att det är av yttersta vikt att det finns röster som berättar att kvinnor inte måste vara på ett visst sätt och se ut på ett visst sätt för att få vara med i vårt samhälle."
I Norge er "alle" enige om at kjønnsfordelingen i teater og film ikke er tilfredsstillende, og at det finnes for få utfordrende og bærende roller for kvinner. Men hva gjør vi med det? Vi prater og prater og prater. Hva om noen bare gjør som Sonja Ahlfors og Joanna Wingren og gjør noe med det?
"Tenna" er basert på (og stykket lå, viste det seg etter litt research, ubehagelig nær de virkelige hendelsene) den sanne historien om Teena Renae Brandon, en transkjønnet kvinne som forsøkte å leve som mann, men som ble voldtatt og drept i romjulen 1993.
Stykket var sterkt, og naturligvis er det ubehagelig å forholde seg til at noe så grusomt virkelig har skjedd — men kynisk nok så jeg også på forestillingen som et sjeldent og godt eksempel på et stykke med flere av de sterke og utfordrende kvinnerollene vi har så få av. Av stykkets seks karakterer var hele fire kvinnelige, og samtlige var aktive, drivende og mangesidige roller.
Så har da også skuespillerne selv startet teatergruppen Blaue Frau, som har følgende å fortelle om seg selv på nettsiden: "I våra egna produktioner finner vi utrymme att utvecklas och utmanas som kvinnor och konstnärer. Här konkretiseras tankar kring kvinnan som människa. I de flesta av våra klassiker och också i den nyskrivna dramatiken representeras människan alltid av mannen. Men vem definierar kvinnlig scenkonst. Vem bestämmer hur kvinnan framställs på scenen? Vi anser att det är av yttersta vikt att det finns röster som berättar att kvinnor inte måste vara på ett visst sätt och se ut på ett visst sätt för att få vara med i vårt samhälle."
I Norge er "alle" enige om at kjønnsfordelingen i teater og film ikke er tilfredsstillende, og at det finnes for få utfordrende og bærende roller for kvinner. Men hva gjør vi med det? Vi prater og prater og prater. Hva om noen bare gjør som Sonja Ahlfors og Joanna Wingren og gjør noe med det?
Kommentarer
Legg inn en kommentar