Julegavekjøpesesongvenndiagram

Desembers kvaler i et venn-diagram:





Kommentarer

  1. Anonym7/12/09 16:32

    Hm - hvorfor har de alt, slektningene dine som du tilbringer mye tid sammen med..? ;)

    SvarSlett
  2. Anders8/12/09 13:55

    Jeg er litt betenkt med at du utvikler dette til en vitenskap. Tvertimot er det en kunst. Diagrammet har noen svakheter, mulig det bare taler til din fordel men dog, Har "Folk jeg er glad i" ikke alt? Tror du ikke familien din har store forventninge?. Hvis du derimot lager en diamant jamfør didaktisk relasjonstenkning der du har tilgang til alle punktene samtidig, ergo en helhetstenkning tror jeg du nærmer deg.

    SvarSlett
  3. Prinsesse Lea8/12/09 15:55

    Si det, mannunderveis, men sånn er det nå i alle fall :p

    Anders, du har selvfølgelig rett i at det er en kunst, men jeg vil likevel forsvare selve innholdet av diagrammet.

    Familien min har ikke de samme store forventningene som andre. Det er tross alt dem som har fått alle skeive, hjemmesnekrede saker opp gjennom tidene.

    Legg merke til at jeg ikke skriver "folk jeg er glad i", slik du siterer meg, (jeg er glad i alle jeg kjøper julegave til), men "folk jeg er veldig glad i". Og ja, de jeg er mest glad i er som oftest ikke-materialister som følgelig kun eier det nødvendigste.

    SvarSlett
  4. Anders9/12/09 12:45

    Haha. busted. Men; en ting: den badeanda, den er vi veeeldig glade i, faktisk så glade i at, i alle fall jeg, lurte på hvor man får tak i den slags? Dette er ren kudos til deg Lea. Uansett hvilken kategori jeg ramler inn under i diagrammet. Jeg kunne rett og slett tenkte meg å gi andre en "singing duck".. Bryter jeg en gaveregel nå?

    SvarSlett
  5. Prinsesse Lea9/12/09 12:54

    Tjihi:)

    Anda er i sin tid kjøpt på TeknikMagasinet, men jeg tror de har noe lignende nå på den-butikken-som-pleide-å-hete-Saape (Byporten, Oslo City). Lykke til! :D

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Julia Brännström, kunstneren og sugerøret i statskassa

Bilde
Via Facebook ble jeg gjort oppmerksom på dette klippet fra Fremskrittspartiets landsmøte: Som en person som forsøker å leve av et kunstneryrke, er det klart jeg blir sjokkert av sånt. Sugerør ned i statskassa? Før vi går videre, la meg sjekke kontoen min. Wohoo, 1337 ,- kroner! Kunstnerhverdag, kjære Julia Brännström, er for de aller fleste ingen dans på roser. Selv blant de heldige få som blir tildelt Statens Kunstnerstipends arbeidsstipend på 190 000 kroner i året tviler jeg på at sjampanjeføringen er noe særlig høy (og man kan bare jobbe i 50% stilling ved siden av det arbeidet stipendet skal dekke). Jeg har heller ikke hørt om noen som lever på kunstnerstipend karrieren sin igjennom, til de er pensjonister. (Det kan godt hende de finnes, men de utgjør garantert ikke en betydelig andel av landets kunstnerstand.) De fleste av oss søker Statens Kunstnerstipend uten å få det. I blant får vi kanskje tildelt produksjonsstøtte til prosjektene våre; man er nokså heldig hvis man...
Les mer

Illusjoner om familielivet — en oppfølgingspost

Bilde
Jeg har vært mamma i sju uker nå. I sommer skrev jeg  dette  om gode og dårlige forventinger og råd. I dag er det på tide å komme med en oppdatering.  Kort oppsummert: å få barn har så langt vært omtrent akkurat som jeg ventet.  De som sa jeg trodde feil, tok feil.  Jeg forstår fortsatt behovet for å dele og gi råd, og at andre ikke har den samme opplevelsen som jeg har hatt.  Men foreløpig er det veldig koselig med en baby, selv for meg som ikke egentlig liker babyer. Det blir masse kos og fokus på mini-meg, trilleturer og barselgruppe og amming, men det har også blitt brettspill og voksenkafé og lang togtur og middagsbesøk. Og soving.  Det betyr ikke at det er ren idyll, for det har blitt rot og kaos og bæsj og minst tre planter har dødd, men dette er også omtrent som forventet. Å føde var vondt, men kult. Jeg fikk, i motsetning til hva mange mente, ordentlig lyst på minisjampanjen jeg hadde med meg i fødebagen til etter fødsel. Jeg klart...
Les mer

Jeg fyller 36 og ikke 29

Bilde
På mandag har jeg bursdag. Jeg har prestert å overleve 36 år i verden. Jeg elsker bursdag. Elsker kaker, gaver og oppmerksomhet. Men jo eldre jeg blir, jo sikrere er det at jeg kommer til å bli gratulert med «29-årsdagen», nudge nudge wink wink. Jeg synes ikke det er så morsomt.* Jeg retter alltid på folk. Jeg blir 36, og vil ikke være en del av en verden hvor det snakkes som om det er en sannhet at de siste to tredjedelene av livene til folk (men særlig kvinner) bare er nedoverbakke. «Men du ser så ung ut», sier folk til meg, og mener det som en kompliment. Jeg prøver å være høflig og takke pent, men jeg liker ikke hvordan det antyder at det er mindre bra å se ut som man er 35 (eller 40, eller 60). Dessuten råder jeg ikke over hvor ung eller gammel jeg ser ut i noen særlig grad, så om dette plutselig skal bli noe jeg verdsetter høyt får jeg et stressende liv. «Jeg føler meg jo ikke som om jeg er 35», sier andre. Mange andre. Hvorfor ikke? Er det fordi du tror at å «f...
Les mer