Meningen med livet

La du merke til sinnakommunistene i Tjen Folket sine boikottoppfordringer i forbindelse med valget? I gata mi har noen pyntet på budskapet og laget flere søte varianter. «Boikott Get» er min personlige favoritt. Hvilken liker du? (Originalen ser du øverst til venstre.)

Snart er det valg, og du har sjansen til å være med å bestemme hvem som skal styre landet de neste fire årene. De aller fleste har en eller annen mening om det. Noen velger parti ut fra en dypere, ideologisk overbevisning, men mange gjør det ut fra en eller flere hjertesaker. Vi har alle noe vi bryr oss mer om enn alt det andre. En hjertesak kan være så mangt: Hva i huleste er det som får folk til å ha som øverste hjertesak at homofile ikke skal få gifte seg? Vel, vi har i alle fall alle sammen ulike hjertesaker valgt av ulike årsaker, og det er vanskelig å si hva som avgjør det. Noen vil ha brede, feite motorveier å kjøre fortfort på mer enn noe annet, noen vil være sikre på at barna deres får en trygg og lærerik skolegang, noen vil kunne leve av kunsten sin, noen vil beskytte naturen, og noen vil bare beholde en større del av sin egen lønn i stedet for å donere den til late alenemødre og kriminelle negre. Uansett hva hjertesakene dine måtte være, det er din borgerplikt å gå og stemme...

I Sverige har pornofilmen « Dirty Diaries » skapt debatt fordi den er produsert blant annet med en halv million kroner i støtte fra det svenske filminstituttet. Filmen består av tolv erotiske kortfilmer laget av kvinnelige regissører. Umiddelbart har jeg sansen for konseptet, og jeg synes ikke det er problematisk at det er delvis finansiert av skattepenger. Pornoindustrien kommer åpenbart ikke til å forandre seg sånn helt av seg selv, men det er likevel litt uklart hvem som er målgruppen for prosjektet. Filmen beskrives som «feministisk porno», og jeg er redd for at noen myter kan komme til å stå i veien for prosjektet. Myte nummer én: Det er bare for kvinners skyld at dagens pornoindustri bør forandres/gjøres bredere. Noe av vitsen med porno blir jo borte hvis vi skal ha «manneporno» og «dameporno». Jeg kjenner mange menn som føler seg fremmedgjort av dagens enkle mainstreamporno (heldigvis — jeg tror ikke jeg hadde klart å holde meg alvorlig sammen med en som hadde Thomas Rocco Hanse...

Nå er frøken Hiorth og herr Misund installert i sin helt egen leilighet på Oslos beste østkant, og da innredes det med liv og lyst, dog ikke helt som rett ut av Bonytt. Vi har Lego, Geomag, spill, dokker, Guitar Hero World Tour med fullt band, puslespill og tegnesaker. Og vi har magnetpoesi. For tiden er det Klassekampens magnetpoesi som får henge i stua, mens de magnetiske ordene fra det engelske grunnsettet og det engelske erotiske settet får henge på innsiden av badedøra for å sikre underholdning til de trengende. Ulempen med magnetiske gullkorn er at de er forgjengelige, så jeg tenkte jeg kunne prøve å poste noen her med jevne (?) mellomrom. Disse to er jeg selv opphavskvinnen til, men jeg regner med at gjestepoeter vil få en ikke ubetydelig plass etterhvert. Den blanke metalltavla er forøvrig egentlig en kuvertbrikke (!) fra IKEA.

Det er noen bilder, noen følelser, noen sanseintrykk, små detaljer, som egentlig ikke lar seg beskrive med ord, men som blir liggende sterke og klare i bevisstheten din for alltid. En sånn ting er lukten av klissete kjønnshår og leverpostei som jeg har skrevet om tidligere. Varm øl i en iskald boks i et festivaltelt er en annen. Lyden av det finske språket. Lyden av det finske språket oppå tangomusikk. Smaken av kalkunrester og sjampanje og allerede reduserte fremtidsforventninger i munnen om morgenen 1. januar. Bobleforelskelse og ildsinne på en gang. Følelsen av å gråte og knulle samtidig. Forskjellen på å tro og å vite uten bevis. Den kvalte impulsen til å snu og løpe. Kjemikaliene som sakte blir til et bilde på den blanke polaroidflata. Kyss på stortåa. Tårer du ikke vet om kommer fra glede eller sorg, enda de er dine egne. Følelsen «jeg skjønner at du ikke skjønner at jeg skjønner deg». Den greia som får oss til å kunne avslutte hverandres setninger, eller bare se på hverandre og ...

(Som jeg må skrive om fordi alle andre alt har gjort det, og jeg er jo kjent for å være en late bloomer .) Det var dette med konkurranse og premiering i skolen, som Høyre har snakket om , da. Mange bloggere har skrevet flotte ting om sin egen barndom og skolegang; de fleste med det utgangspunktet at de selv var skoleflinke, men at det de savnet av oppfølging ikke nødvendigvis var belønning og premiering. Jeg var også skoleflink. Ikke noe mirakelbarn, men nok til at jeg ikke trengte å gjøre lekser gjennom store deler av grunnskolen, og nok til at det tok noen år på skolen før jeg begynte å lære nye ting i norsktimene. Jeg kjedet meg dog aldri, jeg kunne alltids bare koble ut og dagdrømme en historie eller legge kreative planer. Det som inspirerte meg til å oppsøke mer kunnskap, var aldri karakterer eller stjerner i boka, men engasjerte lærere med tid til meg. Hvorvidt konkurranse motiverer de flinkeste elevene, er likevel for meg helt irrelevant. Spørsmålet er hva det gjør med de svakes...

Det siste først, siden jeg lovet edru-oppdatering i min siste post... Roskilde 2009 var — som vanlig — øl, berusende ord, sommer og sol. Fine mennesker , hyppig avsynging av Svantes lykkelige dag og akkurat passe mye gnagsår. Hvis du vil lese mer om Roskildefølelsen, tipper jeg at Linn beskriver den bedre i boka som kommer 11. august . Ellers så er jeg uregelmessig på Internett fordi jeg holder på å flytte sammen med den fineste mannen inn i vår helt egen leilighet, midt i en røre av alle de tingene som gjør at jeg elsker Oslo. Der jeg bor nå sover det ikke. Utover kvelden glir ungenes hvin på lekeplassen gradvis over i alkisenes gauling fra puben. Hele døgnet leves det her. Det pules i vinduer, gråtes på balkonger, kjekles på arabisk og fleipes på urdu. Jeg skjønner meg ikke på folk som bor i by, men som klager på trikken og ballbingene og alt bråket . Åh, og fotobutikken rett her borte selger Polaroid-film og 120-film, og hvis vi går ut i bakgården kan vi vinke til Ivers...