Det finnes ingen, og jeg mener ingen, TV- eller filmøyeblikk, som får meg til å sippe like hardt gang etter gang som slutten av BBC-komiserien Coupling. (Vel, løftet i den siste dansen i Dirty Dancing er en god konkurrent, men etter omtrent den femtiende gangen jeg så det sluttet jeg å gråte på ordentlig.) Det er altså et øyeblikk der hvor smågale, lettsinnede Jane alvorlig og liketil forteller eksen Steve (hvis samboer er på randen av å føde) at «I would have loved you forever». Og jeg tenker at det er faen meg det mest inderlig triste og oppriktige man kan si til noen, etter at alt annet er sagt og gjort, lenge etter at kjærlighetssorgen er over, og man kanskje har funnet seg nye, og livet er blitt som det ble: Vet du, hvis du hadde gitt meg sjansen, ville jeg ha båret deg gjennom all ild og alt vann i verden. Og det er ikke det at det gjør noen forskjell i dag, og det er ikke nødvendigvis galt at det gikk som det gikk, det er ikke feil slik som det er nå. Tårene er ferdiggrått og l...