Meningen med livet

Jeg er en sånn person som synes verden blir litt mindre hyggelig om høsten og vinteren. Med årene har jeg blitt flinkere til å sloss mot det. Jeg har til og med begynt å ta tran i månedene med R i. Tran, og vitaminbjørner. Tre andre ting som gjør meg glad: HOPP. Å ikke være den eneste i gjengen som synes at lekeplasser er gøy. Her et glimrende eksempel fra Berlin. LØP. At jeg har fullført mitt første halvmaraton på tiden 1.50.11, og det med økende tempo distansen gjennom (og sluttspurt!), noe som tyder på at jeg kanskje kan løpe fortere neste gang. Er dessuten i rute for planene om maraton under fire timer før tredveårsdagen neste år. Hurra! (Og har funnet meg en løpegjeng . Ekstrahurra.) Som bevis har jeg fått dette digitale diplomet. Sjekk løpetrynet til den grønnkledte! DANS. Denne videoen av autistiske Clara som har lært seg en ballett utenat. Hei, høstdepresjonssutre-synessyndpådegselv-Lea? Your argument is invalid.

De siste to ukene har jeg sett to krimteaterforestillinger som på hver sin måte var skikkelig god underholdning. Det hadde jo vært synd om du skulle gå glipp av noe sånt! Derfor kommer herved et kulturtipsinnlegg. Detekteamet består av en gjeng flinke skuespillere (hvorav jeg kjenner et par, men det er ikke det som gjør at jeg anbefaler forestillingen, altså) som serverer deg et mysterium over en treretters middag. Forestillingen Dødsfellen består av teatersnutter og måltider annenhver gang, og du kan selv være med å gjette hvem som er skurken. Forestillingen spilles i september og oktober . På Centralteatret kan man for tiden gå og se tidenes første teaterversjon av De dødes tjern : Traileren gir ikke et helt riktig bilde av oppsetningen, synes jeg. Det er mye mer komedie i den estetiske enakteren. Ikke dermed sagt at det ikke er fryse-på-ryggen-øyeblikk.Scenografien er fengslende, og de unge skuespillerne vet hva de driver med. De dødes tjern spilles også i september ...

Jeg kræsja. Etter at jeg kom hjem fra ferie. Plutselig ble verden slik at det å rydde ut av oppvaskmaskinen eller sende en enkel liten e-post ble et helt umulig fjell som tårnet foran meg. Sånt skjer. Og: det går alltid bra igjen etter en stund. Enn så lenge tar jeg livet litt med ro og belønner meg selv for at jeg klarer... å stå opp. Det er greit å ikke klare alt. Særlig om høsten. Det var ikke ferien som kræsja meg altså. Ferien var helt fantastisk. Vi hadde Sonja med oss, og da blir det ferievideo med klasse over:    Er den ikke fantastisk? Jeg er hun der litt for uelegant ivrige i midten som tar det hele på akkurat litt for mye alvor. Elsker den <3

Postsecret , altså. I dag viser de den beste hemmeligheten jeg har sett på lenge  — nydelig treningsfilosofi!

Det er lenge siden jeg har postet «dagens sitat» (som stort sett er «dagens dikt» her hos meg, men sånn er det). Ble sittende å scrolle nedover de forrige innleggene i kategorien. Noen av dem er dikt som lå mitt hjerte nært da jeg var tenåring. Fint å oppdage at jeg fortsatt liker dem. Men i dag blir det en nyere (for meg) oppdagelse: August er det mykeste myke jeg kjenner, denne skjelvende streng mellom sommer og høst, denne dugg av avskjed i mine hender. Dette hemmelig milde innover jorden, denne lyende stillhet: Tal Herre, tal! Dette lyset som hviler på modningens høyde, dveler og synker mot visningens dal. Disse kvelder da trær er som skygger i skyggen. Denne etterårsferd over sted og forstand. Jeg har drømt at jeg seilte mot Evigheten, og en kveld i august var den første besynderlig duse kjenning av land. Jeg vet midt i alt det jeg ikke vet: August er det mykeste myke jeg kjenner, myk som sorg og kjærlighet. Einar Skjæraasen