Buss og kjærlighetssorg

Jeg har ikke vært her på noen dager. I helgen var jeg på besøk hos noen jeg kjenner i en by et stykke unna. Jeg var helt uforberedt på også å møte en gammel venn som jeg en gang hadde svært kjær, men det gjorde jeg altså, og det var koselig. Veldig koselig.

Neida, jeg har ikke kjærlighetssorg nå. Jeg er faktisk lykkeligere enn noensinne. Nå. For jeg har sannelig hatt kjærlighetssorg noen ganger. Det har vart fra noen timer til flere år, men én ting er felles for alle gangene jeg har hatt kjærlighetssorg: jeg har reist med buss. Og det har alltid regnet.

Første gang satt jeg på bussen fra Suburbia og inn til byen. Kvelden før hadde vært en nydelig, varm og svett sommerkveld. Jeg hadde ikke andre klær enn en tynn og litt for liten sommerkjole, jeg hadde ikke en gang undertøy under. Det luktet fortsatt mann av huden min, og ingenting hadde skjedd annet enn at jeg visste inni meg at det var siste gang jeg dro derfra. I løpet av natten hadde temperaturen sunket til cirka tolv grader, og det regnet. Jeg følte meg voksen, og gikk til frisøren og klippet av meg det lange håret mitt.

En annen gang var det flybussen jeg tok. Turen hjem hadde vært mye lengre enn avstanden skulle tilsi, dessuten var det lenge siden jeg hadde spist og enda lenger siden jeg hadde sovet. Jeg satt på bussen og stirret ut på regnet og noen seter fremfor meg, på nakken til Mannen i mitt liv.

Jeg har blitt forlatt midt i en fremmed by uten å kunne veien hjem, av en som til alt overmål klarte å lure meg to ganger, hvorpå jeg endte med å ta bussen feil vei. Jeg har kastet en flaske i sinne etter en annen Mr. Wrong før jeg løp etter bussen med stilletthæler på brostein.

(Forresten var det én — min venn i byen ett stykke unna — som kjørte meg hjem i bilen sin. Det regnet kanskje ikke heller. Men overskyet var det.)

Alt dette kom jeg altså til å tenke på ikke fordi jeg møtte min gamle venn, men fordi i natt satt jeg på bussen på vei hjem fra byen et stykke unna. Det var mørkt, det regnet, og jeg hadde gammel musikk i øretelefonene, musikk som er full av historie.

Nå er jeg hjemme. Jeg bor langs trikkelinjen, og når det regner utenfor trikkevinduene, legger jeg ikke spesielt merke til det. Jeg tar ikke bussen så ofte. Når jeg kommer til å tenke på det å ha kjærlighetssorg, tenker jeg på noe vakkert, sørgmodig, poetisk og kreativt utløsende. Det er kanskje et tegn på at det er en stund siden sist.