Hvorfor er det krig, mamma?

Jeg ble født for 23 år siden, i 1983. Som mange andre barn lærte jeg å lese takket være Donald Duck, og på TV så jeg barne-TV og naturprogrammer.

Den første gangen jeg husker jeg så Dagsrevyen var i 1989, da Berlinmuren falt. Jeg husker det så godt, og må ha skjønt at det var noe stort og alvorlig som skjedde. Kanskje fordi mor og far hysjet på meg. Jeg tror de forsøkte å forklare meg etterpå at det hadde vært en mur midt i en stor by, sånn at menneskene som bodde på hver side av byen ikke fikk lov til å besøke hverandre. Det var greit nok, jeg skjønte hvorfor menneskene var så glade for at den ble revet.

Jeg husker også første gang jeg leste i Dagbladet — det var nemlig en liten notis om at "nå starter et nytt tiår — nittiåra".

Nittiåra kom ganske riktig, og med dem kom blant annet Gulfkrigen og Kong Olavs død — en stund på senvinteren 1991 synes jeg å huske at det var så mye elendighet på én gang at Trond Viggo Torgersen hadde et eget ekstraprogram etter Dagsrevyen (?) for å snakke med barna om alt sammen.

Det rare er at jeg, som i dag kan begynne å gråte av TV-nyhetene, som barn hadde et over gjennomsnittlig likegyldig forhold til det hele. Lærerne på skolen fikk de andre barna til å si at det de var mest redde for i hele verden var krig, mens jeg himlet med øynene og sa "det blir ikke krig i Norge, da vet du"!

Verden har vel ikke blitt verken verre eller bedre siden jeg var barn, men jeg er sannelig glad jeg ikke har en nysgjerrig sjuåring ved siden av meg i sofaen når jeg ser på Dagsrevyen. En jeg må forklare at noen mennesker synes det er lurt å drepe en slem mann for å vise at det er dumt å drepe. At noen land i verden går til krig for å tvinge på andre land sine frihetsidealer. At noen ikke synes det er greit at personer får velge om de har lyst til å være kjæreste med en gutt eller en jente. For ikke å snakke om å forsøke å forklare sammenhengen mellom de sultne barna i Afrika og vestens overforbruk, eller å snakke om co2-krise og miljøkatastrofer.

Jeg tror jeg hadde manglet ord.

En ting jeg dog vet, er at det er umulig, ikke bare for politisk engasjerte foreldre, men for alle, å oppdra barn nøytralt. Politikk har med grunnleggende verdier å gjøre. Jeg har møtt mange som av en eller annen grunn synes det er galt å ta med barna sine i demonstrasjonstog, mens det er helt greit å ta dem med i kirken.

Selv hadde jeg foreldre som ikke gikk i demonstrasjonstog, de var ikke så fryktelig venstreradikale egentlig, men de var pasifister. Noen ganger når jeg la meg, spilte pappa gitar og sang "Herr president" for meg, det er fortsatt en av de fineste sangene jeg vet.

— Hvorfor er det krig, mamma?

— Jeg vet ikke, ungen min.