Min kvinnelighet
Ja, jeg har gjort det.
Viftet med mascaradekte øyevipper og trutet til en leppestiftmalt munn. Lent meg framover, klemt puppene sammen med overarmene og tvinnet håret rundt en finger. Krysset bena og latt skjørtet gli ørlite opp, vippet med de høye hælene. Fnist, snakket med lys stemme og latt som om jeg ikke forsto.
Jeg har "brukt min kvinnelighet" for å få det jeg er ute etter. Karakterer, adgang, jobb.
Jeg hatet at det faktisk fungerte! Jeg hatet det, fordi jeg tenkte at jeg aldri i livet ville ansatt ei fnisete og dum ungjente. Og ikke bare fungerte det, men å være intelligent, saklig, kontrollert og målbevisst fungerte ikke halvparten så bra. Derfor fortsatte jeg — jeg ville jo opp og fram, og offeret var jo tross alt ikke så stort?
Jentene på TV, i filmene, og i reklamene, jentene i de glansede magasinene, de gjør det jo alle sammen hele tiden, og de later ikke til å plages av det.
Vi ser dem ikke komme hjem, flerre av seg stilettstøvlettene, sparke ned skohylla, spenne bicepsene, og rope med sin dypeste urstemme: "Faen heller! Jeg kan åpne skrulokk, jeg kan regne ut renter!"
Jentene på TV. Jentene i bladene. Eller...? Jeg har tydeligvis misforstått et eller annet. Det er vel ikke det som er kvinnelighet, da, for kvinneligheten er visst meldt savnet, forteller Aftenposten. Unge kvinner jakter på kvinneligheten som er skikkelig sporløst forsvunnet midt i alle bilboardsene og mars og venus-filmene og de rosa blekkene.
De synes de har fått for mye frihet. Og det er klart... Det er jo deilig å slippe å skru opp sine egne pastasausglass. Absolutt verdt litt lavere inntekt og dårligere betingelser.
Men nå skal jeg gå og løfte vekter på treningssenteret. Jeg jakter nemlig ikke lenger. Jeg har funnet min kvinnelighet. Jeg tror ikke jeg kommer til å bruke den for å skaffe meg jobb. Med mindre noen virkelig ber om bank.
Les også Drusilla og Fjordfittes kommentarer.
Viftet med mascaradekte øyevipper og trutet til en leppestiftmalt munn. Lent meg framover, klemt puppene sammen med overarmene og tvinnet håret rundt en finger. Krysset bena og latt skjørtet gli ørlite opp, vippet med de høye hælene. Fnist, snakket med lys stemme og latt som om jeg ikke forsto.
Jeg har "brukt min kvinnelighet" for å få det jeg er ute etter. Karakterer, adgang, jobb.
Jeg hatet at det faktisk fungerte! Jeg hatet det, fordi jeg tenkte at jeg aldri i livet ville ansatt ei fnisete og dum ungjente. Og ikke bare fungerte det, men å være intelligent, saklig, kontrollert og målbevisst fungerte ikke halvparten så bra. Derfor fortsatte jeg — jeg ville jo opp og fram, og offeret var jo tross alt ikke så stort?
Jentene på TV, i filmene, og i reklamene, jentene i de glansede magasinene, de gjør det jo alle sammen hele tiden, og de later ikke til å plages av det.
Vi ser dem ikke komme hjem, flerre av seg stilettstøvlettene, sparke ned skohylla, spenne bicepsene, og rope med sin dypeste urstemme: "Faen heller! Jeg kan åpne skrulokk, jeg kan regne ut renter!"
Jentene på TV. Jentene i bladene. Eller...? Jeg har tydeligvis misforstått et eller annet. Det er vel ikke det som er kvinnelighet, da, for kvinneligheten er visst meldt savnet, forteller Aftenposten. Unge kvinner jakter på kvinneligheten som er skikkelig sporløst forsvunnet midt i alle bilboardsene og mars og venus-filmene og de rosa blekkene.
De synes de har fått for mye frihet. Og det er klart... Det er jo deilig å slippe å skru opp sine egne pastasausglass. Absolutt verdt litt lavere inntekt og dårligere betingelser.
Men nå skal jeg gå og løfte vekter på treningssenteret. Jeg jakter nemlig ikke lenger. Jeg har funnet min kvinnelighet. Jeg tror ikke jeg kommer til å bruke den for å skaffe meg jobb. Med mindre noen virkelig ber om bank.
Les også Drusilla og Fjordfittes kommentarer.
Kvinnelighet er så mangt. Noen ganger må man bare bruke det som virker i den situasjonen man er i..
SvarSlettIt's a sad world...
SvarSlettDet finnes en fantastisk, enkel liten dings til å åpne glass med skrukork. Tror den kosta meg max 20 kr. Et lite vipp med plastdingsen - og vips går vakuumet ut og lokket av så lett som bare det.
SvarSlettUtenom det, så har jeg begynt å skjønne (jeg er litt treig) at det å være kvinne har sine fordeler. Jeg får for eksempel mye mer hjelp med å vedlikeholde mitt vanskelige musikkinstrument, enn mine mannlige med-bandmedlemmer gjør.
Mot slutten av mitt 5-årige ekteskap begynte den selvstendige delen av meg å protestere kraftig. Hvorfor kunne ikke jeg betale regninger? Hvorfor kunne ikke jeg skru inn en skrue, eller henge opp en hylle? Greit at mannen min kunne det bedre, men det var jo fordi det alltid var han som gjorde det.
Mitt opprør ble skilsmisse.... og egen verktøykasse. Dessuten har jeg god styring på økonomien min og har blitt en råtass på nettbankbruk.
Nå føler jeg meg egentlig mye mer kvinnelig enn jeg gjorde før. Tror det handler om at jeg er mer voksen og trygg i meg selv.
Lothiane: takk for et fint vitnesbyrd! Du peker på noe viktig — det å være trygg i seg selv.
SvarSlett