fredag, mai 04, 2007

Bakfyllprosa

Jeg våger meg ut på gata, endelig. Veien til Deli de Luca er jo ikke lang, og det er sol og vakkert vær. De varme solstrålene får sakte, men sikkert trynet mitt til å smelte tilbake i normal fasong etter at det har blitt flattrykt og skeivt av meget statisk fyllesoving.

Dette var jo slett ikke så verst!

Men nå er det beina mine som kjennes asymmetriske ut. Det er liksom en klump på baksiden av det ene kneet —

Jeg stivner til. Jeg ser meg nervøst rundt. Hvordan i helvete skal jeg klare å lirke den ut uten at noen merker det? Jepp. Jeg har akkurat lokalisert trusa fra i går inne i mitt ene buksebein.

Jeg tror jeg går og legger meg igjen.

3 kommentarer:

  1. Hahaha! Det er så bra når man skjønner at sånne ting faktisk skjer med andre mennesker også... (i mitt tilfelle var det en sokk)

    SvarSlett
  2. Oh - dette var kjent stoff! Og jeg har også opplevd det uten bakrus.

    Når du beskriver det på din måte, er det bare helt kostelig!

    Det er forøvrig en vakker maimorgen, sola skinner i Trøndelag.
    Hurra!
    Velkommen!

    SvarSlett
  3. Lenge siden jeg var her sist, men problemstillingen din er ikke helt ukjent.

    For noen år tilbake våknet jeg opp hjemme (totalt blackout av turen hjem) i min egen seng (alene selvsagt) klissnaken, men med topplue på hodet. Midtsommers...... Skulle likt å vite hva jeg tenkte på da jeg la meg.

    SvarSlett