fredag, mai 11, 2007

Et FrP-eventyr

Jeg hadde en underlig drøm i natt. Jeg drømte at jeg fikk muligheten til å hjemsøke Siv Jensen for å vise henne hvor feil hun hadde tatt. Med andre ord litt som julespøkelset i Charles Dickens' "En julefortelling".

Akkurat som i juleeventyret, var jeg først FrP-spøkelset fra tider som hadde vært. Jeg tok med Siv til en tid før velferdssamfunnet, før den forhatte enhetsskolen. Vi dumpet ned på den gamle, harde skolebenken, og Siv Jensen smilte fornøyd. "Her hadde de disiplin på unga sine", sa hun.

Det hadde hun forsåvidt rett i. Bleke, storøyde barn stirret vettskremt på læreren, som messet latinske fraser. ("Mensa rotunda"?)

"Du!" sa læreren, og rettet en lang pekestokk mot en lubben gutt ved siden av oss på bakerste benk. Jeg forklarte Siv at han satt bakerst fordi han var blant de dårligste i klassen, og det syntes Siv var en glimrende idé — så slapp de dårlige elevene å trekke de flinke ned.

Gutten reiste seg, men ble stående å stirre ned i gulvet. Læreren hveste. "Nå?"

Gutten knep munnen sammen, stille og skamfull.

På vei ut til friminutt, der Siv Jensen forresten syntes det var naturlig og fint at jenter og gutter var skilt i hver sin lek ("det er jo fordi de velger det selv, ikke fordi de ikke kan gjøre det annerledes"), hørte vi gutten mumle "jeg er ubrukelig. Det kommer aldri til å bli noe av meg". Siv Jensen syntes det var flott. Han kom sikkert til å bli kjempemotivert, akkurat som dagens tiåringer vil bli av å få tildelt bunnkarakter i karakterboken for femte klasse.

Så var jeg FrP-spøkelset fra nåtiden. Plutselig befant vi oss ved kysten av Alaska, der vi praktisk talt kunne føle tælen som holder sandgrunnen sammen, smelte under føttene våre. Livredde inuitter løp frem og tilbake og forsøkte å redde eiendelene sine ut av et hus som nå bare sto centimeter fra det ødeleggende havet.

"Så du tror dette har med menneskeskapte klimaendringer å gjøre?" spurte Siv. "Det har det nemlig ikke, for tenk. For vi har nemlig funnet en forsker... En forsker som tør å si imot alle de andre klimaforskerne."

"Dessuten har Jens faktisk stjålet vår klimapolitikk, og dessuten finnes co2 i naturen, nemlig, og dessuten hadde det blitt bedre bare vi hadde fornyet bilparken vår, og dessuten står Norge bare for to promille av klimagassutslippene i verden, så det vil ikke utgjøre noen forskjell selv om vi dropper alle utslipp!"

"Vel, Siv", sa jeg med spøkelsesstemmen min. "Mange bekker små, gjør en stor... flodbølge!" Jeg lo en ond latter i det Siv ble slukt av det ville havet.

Men straks var Siv tilbake ved min side, for jeg skulle jo vise henne FrP-tider som skulle komme.

"Hvor er vi?" spurte Siv, og for første gang hadde hun antydning til en skjelving i stemmen. "Vi er i Oslo, det eneste befolkede området som er igjen i Norge", sa jeg. (Riktignok lå Oslo nå i det som tidligere hadde vært Hedmark, på grunn av det økte havnivået.)

Gatene lå svarte under en permanent, tung, mørkegrå tåke. Det liknet Sin City, eller den alternative nåtidsbyen i "Tilbake til fremtiden" — du vet, når Biff har blitt borgermester og giftet seg med Martys mor.

"Teater" sto det på en bygning rett ved, og på plakaten under skiltet sto det: "Vi viser kun wrestling og Andrew Lloyd Webber-musikaler."

Siv syntes det var litt vakkert likevel, med alle reklametårnene og neonlysene som liksom skapte litt farge. Men smilet forsvant raskt fra ansiktet hennes da hun merket at det lå menneskekropper overalt rundt oss på gaten; tiggere, syke, forlatte babyer som folk ikke hadde råd til å sørge for.

"Ææææsj", sa Siv. "Kan de ikke ta seg sammen?"

"Vel", sa jeg. "Det er ikke plass til dem i det effektiviserte arbeidslivet, ingen private bedrifter vil ha dem, og dere har jo nedlagt det offentlige... Og så kuttet dere jo ut sosialstønad og trygd fordi det skulle være attraktivt å jobbe, husker du?"

"Jo, men... enkeltmennesket skulle jo reise seg!"

"Jeg prøvde..." pep en mann på gaten. "Men Reitan-gruppen hadde ingen reguleringer som hindret dem i å knuse en liten bedrift som min."

"Jeg prøvde også", hvisket en kvinne. "Men med den vonde ryggen min var det ingen nåde å få."

"Men", stotret Siv, og kikket ned på en gammel dame. "hva med private sykehjem? Kunne ikke de tatt seg av dette... disse..."

"Joda, men det måtte jo lønne seg å drive dem, og med eldrebølgen og uten offentlige subsidier ble prisen for høy", sukket damen.

"Men... men... enkeltmennesket!" kom det fra Siv Jensen. Nesten uhørlig la hun til "det er jo i alle fall få muslimer her." (George W. Bush hadde heldigvis tatt seg av dem.)

"Enkeltmennesket?" ropte en gammel mann. "Hadde enkeltmennesket noengang så fæle kår og urimelige begrensninger? Var vi ikke sterkere sammen? Og nå som vi er tomme for olje, og oljefondet er tømt... Hvor ble det av samfunnet?"

"Samfunnet" hveste de nedbrutte enkeltmenneskene langs hele gata. "Samfunnet..." (Men de var for fulle på billig sprit at de ikke orket å reise seg å gjøre noe med elendigheten.)

"Bah! Humbug!" sa Siv Jensen, og dermed våknet jeg fra drømmen uten at Siv hadde angret og gjort alt godt igjen slik som Scrooge. Jeg tror det blir opp til oss andre å sørge for en happy ending.

(Husk å bruke stemmen din i kommunevalget i høst — det er en start!)

6 kommentarer:

  1. mariamytterist11/5/07 17:47

    For en ekkel visjon. Med fare for å bli nyttig idiot for Frp: Godt skrevet!

    SvarSlett
  2. Glimrende. Jeg tror du har tatt Siv på kornet.

    SvarSlett
  3. Hehe. Ypperlig, Prinsesse Lea! :-D

    SvarSlett
  4. Dette er faen meg noe av det beste jeg har lest i en blog på veldig lenge.

    SvarSlett
  5. Ja, dette var bra. Skriv mer sånne!

    SvarSlett
  6. Wow, lenge siden jeg har vært her inne og lest nå faktisk så jeg er vel en av prikkene på vei ned i lesebølgeskalaen din, men jeg leste meg opp igjen nå.

    Veldig bra skrevet (=

    SvarSlett