Fra smart til middelmådig

Da jeg vokste opp var jeg vant til å være smart. Ikke bare smart, men smartest. Jeg fikk gode karakterer uten å anstrenge meg, jeg forsto stoffet. Jeg sier ikke dette for å skryte: å være skolelys er ikke det man drømmer om på ungdomsskolen.

Jeg scorer fortsatt høyt på IQ-oppgaver som går ut på å gjette rekker av figurer, men jeg er ikke lenger over gjennomsnittet kunnskapsrik. Det er klart det plager meg.

Der jeg var overlegen på ungdomsskolen, har andre gått langt forbi meg. Vennene mine har nå gått flere år på universiteter og høyskoler, mens jeg hoppet av videregående etter to år og etter det bare har praktisk utdanning. (Samtidig oppdaget jeg vår venn herr Alkohol...)

Det er to ting som plager meg spesielt. Det ene er at jeg ikke leser like mye som jeg gjorde før. Det er liksom så mye annet å holde på med, så det er bare de aller mest fengende romanene som blir lest fra begynnelse til slutt innen rimelig tid. Før gikk det en bok i døgnet. Det er så mange klassikere jeg gjerne skulle ha lest for å forstå referansene som ofte dukker opp, men jeg utsetter alltid å begynne.

Og det andre?

Jeg hater, hater, HATER å tape i TP!!!

Kommentarer

  1. Dette innlegget kunne jeg egentlig bare klippet ut og limt inn i min blogg.

    Jeg har en snikende mistanke om at tidligere skolelys er dårligere tapere enn andre - vi er jo vant til å ha rett hele tiden.

    SvarSlett
  2. Meh.. jeg kjenner meg også igjen her.

    Der andre leter etter barnet i seg, ser jeg langt etter den lille nerden :)

    Hadde bare ikke alt kommet så lett så tidlig, kunne jeg kanskje lært meg disiplin i tillegg...

    SvarSlett
  3. Det finnes andre som meg der ute, utrolig!

    Og Mia, saa utrolig rett, er man vant til aa vaere best, saa er det plutselig utrolig kjipt aa vaere selv blant de beste...

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Mett

Hvem voldtok Marianne Aulie?

Den store posten om å reise med tog i Europa