tirsdag, september 25, 2007

Å bombe for fred er som å ... for jomfrudom

Dette innlegget har ligget i utkastboksen min siden februar. De siste dagers metablogging og metametablogging om hvor alt for mye innovertissmennesker versus utovertissmennesker-blogging det er, har altså ingenting å gjøre med at jeg poster et innlegg som ikke handler om kjønn:)

En av de få meningene jeg alltid har hatt, og aldri stilt spørsmålstegn ved, helt siden pappa sang "Herr president" som nattasang for meg, er at jeg er pasifist.

Da jeg begynte å nærme meg voksen alder, overrasket det meg at min fredelighet provoserte så mange så sterkt. Alle ville diskutere dette de mente var så latterlig — det er jo selvsagt av vi snille må drepe de slemme for at verden skal bli bra! Tre samtaleforløp gikk igjen:

1) Den naivistiske: "Men vi må jo ha et forsvar, tenk om noen angriper oss?"

Slik beskriver man maktforhold i stor skala mellom land. Men man kan bruke det samme utsagnet i forhold til en liten skala.

Det gjør man i USA; der har "alle" (mange fler enn her hjemme) et håndvåpen hjemme for å forsvare seg. Men der er også antallet personer som hver dag blir drept av skytevåpen dramatisk høyt! En forenkling, javel, men like fullt... Det er et tøysete argument. Vi kan ikke holde på med kalde kriger for bestandig.

2) Den triumferende: "Så naiv du er! Det vil jo aldri bli fred på jorden, og vi må beskytte oss mot de farlige..."

Naiv? Ja vel, hva så? Jeg kan ikke alene forandre verden, men for hvert eneste lille menneske som nekter å ta i et våpen, blir det faktisk bittelitt mer fred på jorden.

3) Den kvasirealistiske: "Du kan påstå det så mye du vil, men du ville aldri latt være å skyte i selvforsvar, vet du!"

Kanskje, kanskje ikke. Ingen vet hvordan de ville reagert i en krisesituasjon. Når det er sagt, finnes det andre måter å forsvare seg på enn å skyte for å drepe. Mitt menneskesyn er faktisk slik at at alle er like verdifulle. Hvordan kan jeg si at mitt liv er mer verdt enn "fiendens" soldat sitt liv? Eller enn en ransmann, morder, pedofil eller voldtektsmann sitt liv? Nei, det vil jeg faktisk ikke, og det er noe jeg tror sterkt på og er stolt av.

Det er ikke vanlig blant pattedyr å drepe individer av sin egen rase. Jeg har hørt om forskning som antyder at de eneste som klarer å drepe med kaldt blod i nærkamp, også i krig, er dem med psykopatiske trekk. (Her kan du lese flere interessante fakta om dreping.)

Postpost: Ordet "k n u l l e" er utelatt fra overskriften fordi jeg er lei av visse besøkende som forviller seg inn på bloggen min via tvilsomme søkeord eller oppsiktsvekkende overskrifter. Og til den besøkende som kom inn på siden min etter å ha googlet "horer Torshov"... Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte.

3 kommentarer:

  1. Vel, det ER vanlig for pattedyr å drepe individer av sin egen rase. Omtrent alle pattedyr er territoriale, og forsvarer sitt territorie med tenner og klør. Se på Animal planet, uansett hvilke pattedyr de har programmer om, hvis to flokker møtes, blir det kamp.

    SvarSlett
  2. Hei! Påstanden om at det uvanlig for pattedyr å drepe sine egne, har jeg fra dokumentarserien "the truth about killing" fra National Geographic. Det betyr selvfølgelig ikke at de ikke sloss med både tenner og klør, noe som også ble fremhevet i serien. Hvis NGC har drevet med vranglære, kan jeg selvfølgelig bare beklage, men det forandrer ingenting for meg.

    SvarSlett
  3. National Geographic har dessverre vært litt slurvete, eller muligens forlest seg på gammelt kildemateriale (Konrad Lorentz "On Aggression" 1966, for eksempel). Pattedyr dreper ofte individer av sin egen rase. Infanticide er det vanligste eksempelet, og bedrives av diverse arter fra løver til flodhester og mus. Pus tok livet av et par kattunger i forfjor, så han følger definitivt ikke NGC sine direktiver. Sjimpanser bedriver endog krig slik som mennesker - vi snakker bakhold, jakt og mord på andre sjimpanser. Sjarmerende.

    Skjønt to vrange gir ikke en rett, så dette har selvfølgelig ingen implikasjon for din pasifisme.

    SvarSlett