Reiseblogg: En historie


Med disse rosene følger det en historie. Ingen roseselgere har giddet å bry seg med vårt restaurantbord tidligere på reisen, fordi vi ikke har noen mann med oss. Men i dag kom ei tolvårs jente bort til oss. Jeg var oppriktig glad for at hun ikke avskrev oss som kunder på grunn av våre manglende peniser, men jeg kranglet på prisen, og det endte med at hun forlot restauranten med bare noen småsjokolader fra innehaveren i neven.

Etterpå fikk jeg dårlig samvittighet, så mye at jeg begynte å gråte. Mitt reisefølge syntes dette var sterkt overdrevet, men jeg er jo sånn - dessuten har jeg nettopp lest "to kill a mockingbird", der bare barna gråter for det urettferdige.

Da den neste roseselgeren på sin tredje runde nedlot seg til å tilby oss damene å kjøpe, til dobbel pris av det ungjenta hadde tilbudt, måte jeg nesten slå til for å lette samvittigheten. En rose til hver av mine medreisende. Men etter en god stund kom jenta tilbake, og da måtte det jo bli en rose til meg også...

Nå står de tre blomstene i en chiantiflaske og lyser opp. Min, den fra "piken med svovelstikkene" (vel, hun fikk meg til å tenke på henne) er finest. Til tross for at den er rosa! Å gi en eller annen overpris for en stilk en gang i blant gjør vel ikke den helt store forskjellen i verden. Men, tross alt, heller ikke i min lommebok. Og når man sitter i Toscana og spiser en enorm bistecca alla fiorentina på restaurant, da skulle det f-en meg bare mangle.

Kommentarer

  1. Eg kjenne følelsen, og viss eg nokon gong får sjansen til å reise til Etiopia igjen, så skal eg ikkje prute på ein einaste ting. Prutinga frå sist gang sitt som ein tjukk klump i halsen kvar gong eg tenker på det.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

En dag skal vi dø, men alle de andre dagene skal vi leve.

Hvor gammel jeg er

Matematikk overalt.