Ekstase

Jeg anbefaler alle som ikke er fotballinteresserte å se filmen ”Fever Pitch” (tribunefeber) basert på Nick Hornbys roman med samme navn. Se den britiske versjonen med Colin Firth, vel og merke, ikke den amerikanske baseballversjonen.

Filmens kvinnelige hovedperson, som ikke bryr seg katta om fotball, dater sin mannlige, Arsenalfanatiske kollega. (Selvfølgelig er kjønnsfordelinga sånn, vi snakker Nick Hornby her. Men drit i det åpenbart stereotype i situasjonen akkurat nå.) Hun lar seg motvillig dra med på kamp i kaldt, vått, vær, men ser ikke helt sjarmen. Det spøker til og med for forholdet, da hun ikke forstår at Arsenal-kamper må prioriteres over alt.

I slutten av filmen er det blitt 26. mai 1989, dagen da Arsenal vant med de nødvendige to målene og dermed snappet seriemesterskapet fra motstander Liverpool — på overtid! Vår heltinne (?) beveger seg ut på gata og blir sugd opp av den ekstatiske feiringen. Jublende mennesker svøper henne i et Arsenalflagg og fyller byen med fotballrus.

Fotballrelaterte følelsesutbrudd kan kanskje se litt komiske eller tåpelige ut fra utsiden, og kanskje er det å gå så til de grader opp i det som ”bare” er et ballspill noe vi kan tillate oss fordi vi ikke har noen virkelige problemer å bekymre oss over. (På den andre side finnes det dødsens dedikerte fotballsupportere også i fattige og herjede områder.) Men kanskje er det nettopp det vi trenger i blant, å fokusere på noe utenfor oss selv og hvor våre liv står i forhold til samfunnets suksessfaktorer. En arena der det er lov å gråte, skrike og klemme sidemannen, også for innbitte mannemenn.

Jeg er i nedrykkssorg for Skeid, men lørdag var jeg på et fullsatt Viking stadion og så bronsemedaljen gå i boks for stavangerlaget. Flomlys, femten tusen stemmer i kor og nedslåtte VIF-tryner kan redde dagen min når som helst:)

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

En dag skal vi dø, men alle de andre dagene skal vi leve.

Matematikk overalt.

Hvor gammel jeg er