I bynatten

Andre har de samme samtalene i natten som jeg har hatt. Andre har den samme rusen som jeg har hatt. Andre gråter tårene jeg har grått, andre går veiene jeg har gått, andre får kyssene jeg har fått. Andre skriker skrikene mine.

Jeg vil strekke ut en usynlig hånd og si at det vil bli OK. Jeg vil si "ikke gjør de samme feilene som meg." Men jeg gjør ikke det. Jeg står bare og ser på. Og savner meg selv.

Ingenting er farlig lenger. Hvis det ikke dreper deg, gjør det deg sterkere. Jeg skulle ønske jeg ikke visste det.

Dager kan være like, den samme dagen kan komme igjen og igjen. Nettene får du aldri tilbake.

På hvert nytt gatehjørne jeg passerer, står en fremmed (nei, en kjent) og gråter tårene jeg har grått. Jeg vil så gjerne si noe. Jeg vil at akkurat denne natten skal føde nye samtaler og nye tanker. Jeg vil at denne natten skal være din og min. I stedet går jeg hjem og tenker at i morgen når jeg våkner kommer jeg til å skrive et poetisk blogginnlegg. Kanskje.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Mett

Hvem voldtok Marianne Aulie?

Den store posten om å reise med tog i Europa