torsdag, mai 22, 2008

Publikum og deltakelse

Jeg kom over denne saken om publikumsdeltakelse i teateret på The Guardians teaterblogg.

Å se teater er ikke lenger ensbetydende med å måtte sitte musestille på harde seter og kikke inn på en titteskapsscene. Men å legge opp til publikumsdeltagelse krever en hårfin balansegang på flere måter.

Én av fellene er å stille en publikummer i fokus helt alene. Det forekommer en del i stand-up- og improshow, og jeg har sett enkelte komikere intervjue en publikummer for så å gjøre direkte narr av vedkommende. Jeg vet om flere som unngår slike show helt av frykt for å havne ufrivillig i begivenhetenes sentrum.

Det gjennomsnittlige publikum er langt mer komfortabelt med å delta i flokk. De som står på scenen må bare være bevisste på at de får tåle steken som er med på leken. Hvis du etterspør respons, må du takle den selv om den er annerledes en den du har tenkt deg på forhånd.

Og, som innlegget jeg lenker til poengterer, noen iakttagere vil helst tviholde på den tradisjonelle stillheten i salen. (Selv har jeg faktisk etter utdannelsen jobbet lite med den typen teater fra scenen. Jeg mener, når man spiller barneteater er man nødt til å få respons. Ærlig respons. Nå spiller jeg voksenteater, men på en nær og intim scene og i en spillestil som ikke oppfordrer til stillhet, selv om den heller ikke involverer publikum ordentlig.)

En annen ting som er påfallende i alle fall her hjemme i Oslo for tiden, er at over halvparten av forestillingene jeg ser på institusjonsteaterne blir møtt med stående ovasjoner; det er liksom blitt normen, selv om de fleste oppsetningene er temmelig midt på treet. Det har til og med hendt jeg har ønsket at jeg hadde kunnet kaste noen råtne tomater. Som scenekunstner vil jeg selvsagt ikke oppleve det, men kanskje hadde vi bare hatt godt av det noen ganger. Tørr, høflig applaus er i alle fall det verste som finnes.

Hva sier du? Har du hatt noen gode eller dårlige opplevelser med interaksjon (eller manglende sådan) mellom sal og scene? Fortell!

2 kommentarer:

  1. Terje Boye Hansen endret mine opplevelser med symfonikonserter. Publikum lo så de holdt på å dette ut av stolen, koret med tenoren og klappet takt. Makan til entusiastisk dirigent/entertainer!

    SvarSlett
  2. Jeg skal arbeide med barneteater i sommer, som i fjor sommer, og i disse er det som nevnt viktig å ha publikum med seg hele veien.

    Jeg tror egentlig ikke det gjør noe å få med seg publikum ellers heller, siden de bare blir mer bevisst på hva de ser om de gjør det. På intimscener burde det nesten være obligatorisk å få med publikum på diverse måter, om ikke like åpenlyst som i barneteater.

    De store scnene er det selvsagt verre å få kontakt med publikum på, men det går. Jeg er ikke sikker på i hvor stor grad det skal gjøres, dog.

    SvarSlett