Sommerkonkurranse!
Sola skinner, og hva er vel bedre enn å være litt gavmild på toppen av det hele? Jeg har nemlig vært kreativ i det siste!
På bildet ser du et sett med ølbrikker (eller glassbrikker, eller coasters om du vil) som jeg lagde til ei venninnes bursdag. Det vil si, jeg lagde to identiske sett, og parene på bildet er for- og bakside av den samme brikken.
Det andre settet trenger et kjærlig hjem, og det er her du kommer inn, kjære leser. Jeg tenkte nemlig jeg skulle utlyse en aldri så liten konkurranse. Vinneren får seks helt ekte, hjemmelagede ølbrikker signert undertegnede i posten (eller i handa om det skulle være å foretrekke).
Det eneste du trenger å gjøre er dette:
Post ditt favorittdikt i kommentarfeltet, og fortell meg hvorfor det er favorittdiktet ditt. Eller et sitat, en sangtekst, eller noe du har skrevet selv.
Jeg velger ut det svaret jeg liker best om ei ukes tid, eller trekker lodd hvis jeg sliter med å bestemme meg. Husk å lenke en epostadresse eller nettside til kommentatornavnet ditt så jeg kan finne deg igjen. Lykke til!
Ølbrikkene er i tre dekorert med akrylmaling og decoupage, og har ulike sitater og dikt om øl og alkohol på begge sider. Trykk på bildet for å se det stort nok til å se hva som står.
På bildet ser du et sett med ølbrikker (eller glassbrikker, eller coasters om du vil) som jeg lagde til ei venninnes bursdag. Det vil si, jeg lagde to identiske sett, og parene på bildet er for- og bakside av den samme brikken.
Det andre settet trenger et kjærlig hjem, og det er her du kommer inn, kjære leser. Jeg tenkte nemlig jeg skulle utlyse en aldri så liten konkurranse. Vinneren får seks helt ekte, hjemmelagede ølbrikker signert undertegnede i posten (eller i handa om det skulle være å foretrekke).
Det eneste du trenger å gjøre er dette:
Post ditt favorittdikt i kommentarfeltet, og fortell meg hvorfor det er favorittdiktet ditt. Eller et sitat, en sangtekst, eller noe du har skrevet selv.
Jeg velger ut det svaret jeg liker best om ei ukes tid, eller trekker lodd hvis jeg sliter med å bestemme meg. Husk å lenke en epostadresse eller nettside til kommentatornavnet ditt så jeg kan finne deg igjen. Lykke til!
Ølbrikkene er i tre dekorert med akrylmaling og decoupage, og har ulike sitater og dikt om øl og alkohol på begge sider. Trykk på bildet for å se det stort nok til å se hva som står.
Jeg tror at nå om dagen må det bli favoritttekst, av hele Norges favorittfyllik, nemlig Jokke. Sangen heter Bestevenner og kan spilles på gitar, også av meg. Ved personlig overrekkelse av ølbrikkene kan dette bevises om nødvendig. Grunnen er at her fortelles det om vennskap som tåler det meste, uten at det prøves på å lage noe glansbilde av noen av personene.
SvarSlettSangen i jutubversjon: http://youtube.com/watch?v=8tizjfB4EVw
Teksten:
Husker du før i tida
da du var min beste venn
vi delte alltid likt samme
hvem som skaffa oss spenn
exporten kosta sju femti
jeg vaska opp kafé
tjente hundre og tjue om dagen
med kost og losji
jeg var helt fornøyd med det
og du var også fast ansatt
kjørte gaffeltruck på fabrikk
vi følte oss som idioter
og tida bare gikk
og vi pimpa for harde livet
fyllesjuken ble kaldt ignorert
du bodde rett nede i gata
sammen ble vi reparert
sammen ble vi reparert
sammen ble vi reparert
Og vi leste, diskuterte, gikk på kino, hadde interesser
vi var nesten populære, vi ble invitert på fester, vi to
og vi drakk og vi lo og blei nekta og pælma på gata
og vi sloss og fikk bank og dro hjem og drakk mer og hata
hele verden, vi to mot hele verden
Så havna vi skikkelig på kjøret
uten å skjønne det sjæl
vi trudde vi var alt for smarte
til å drekke oss halvt i hjæl
så vi slutta, eller fikk sparken
og jeg ble med i et band
livet så jævla lyst ut for meg
men kanskje litt mørkere for deg
og bandet kom ut av skapet
og vi spilte i hele byen
du forsvarte oss når vi var ræva
og skrøyt av oss når vi var bra
og så begynte jeg å tjene penger
alle veit hvor de penga gikk hen
og selv om jeg fikk mange nye
var du fortsatt min beste venn
du var fortsatt min beste venn
du var fortsatt min beste venn
Men så begynte du med det vi aldri skulle begynne med
og det gikk noen år og så var du skikkelig på trynet
og det gikk ikke lang tid før jeg var i samme båten
men jeg hadde råd til det, du måtte bøffe og stjæle
og jeg veit hva du syns om meg da
Men jeg klarte i hvertfall å kulen
vendte hjem til Kong Alkohol
men du er fortsatt der ute et sted
hekta som bare det
men jeg driter i hva folka sier
jeg har hørt det blitt sagt om meg sjæl
du bøffa aldri meg så i boka mi
er du fortsatt min beste venn
du er fortsatt min beste venn
du er fortsatt min beste venn
Husker du når vi leste, diskuterte, gikk på kino, hadde interesser
vi var nesten populære, vi ble invitert på fester, vi to
og vi drakk og vi lo og blei nekta og pælma på gata
og vi sloss og fikk bank og dro hjem og drakk mer og hata
hele verden, vi to mot hele verden
Åh! Det er lett!
SvarSlettAv alle favoritt-ting man i følge min beste venn (han har lister opp og lister ned) er HELT nødt til å ha, så er favoritt-dikt den ene tingen jeg faktisk har!
Sanger, bøker, filmer etc. avhenger i alt for stor grad av humør og situasjon, dessuten er det alt for mange av de til at jeg i det hele tatt orker å tenke på å sette opp lister..
Favorittdiktet mitt, derimot, passer alltid. Det oppsummerer mitt livssyn nærmest perfekt, og både italiensklæreren min og jeg gråt like intenst da vi leste det i klassen :D Jeg dytter det stadig vekk på venner og bekjente i form av kort, bilder, cd-cover, sangtitler, bok-hilsener etc, etc, og nå altså også her :)
Original:
Ognuno sta solo sul quor della terra
trafitto da un raggio di sole:
ed è subito sera
Oversatt:
Enhver står ensom på jordens hjerte
spiddet av en stråle fra solen:
og plutselig er det aften
- Salvatore Quasimodo
Min favoritt er "Allt är vackrast när det skymmer" av Pär Lagerkvist:
SvarSlettDet är vackrast när det skymmer.
All den kärlek himlen rymmer
ligger samlad i ett dunkelt ljus över jorden, över markens hus.
Allt är ömhet, allt är smekt av händer.
Herren själv utplånar fjärran stränder.
Allt är nära, allt är långt ifrån.
Allt är givet människan som lån.
Allt är mitt, och allt skall tagas från mig,
inom kort skall allting tagas från mig.
Träden, molnen, marken där jag går.
Jag skall vandra — ensam, utan spår.
Som ironisk oppmuntring på dårlige dager:
SvarSlettResumé
Razors pain you;
Rivers are damp;
Acids stain you;
And drugs cause cramp.
Guns aren't lawful;
Nooses give;
Gas smells awful;
You might as well live.
Dorothy Parker
Jeg prøver meg med noe egenprodusert:
SvarSlett---
Det finnes ikke store ord på trøndersk
vi si vel helst itj meir enn det vi må
men vi har vært i lag i så lang tid no
og det e nån ting æ vil du ska forstå
det e litt triveli hver gang du røre mæ
litt koselig når du låne mæ ei hand
æ har vel blitt bittelittegrann glad i dæ
æ like dæ - bittelittegrann
Og om æ no hadd vært nå tæss i engelsk
så hadd æ sikkert lagd et fint refræng
om kjærlighet som smell og eksplodere
dampe hett og gløde evig læng
Sånn har dem det gjern' dem som søng på engelsk
så skilles dem og fær på nye sprell
æ love dæ itj mer enn det æ hold dæ
men vi har nå holdt i lag allikevel
det e litt triveli hver gang du røre mæ
litt koselig når du låne mæ ei hand
æ har vel blitt bittelittegrann glad i dæ
æ like dæ - bittelittegrann
Det største ordet æ har hørt på trøndersk
va stillheta di etter du sa "ja"
og æ skjønt at du sleit med klump i halsen
da va det mer enn bittelitt du sa
Og om den no skull kom, den fæle dagen
når du si at du helst vil fær din vei
om trønder'n i mæ nækte mæ å svar dæ
så ska du vit at det æ gjærn vil sei:
e at det var trivelig hver gang du tok i mæ
så koselig når du låna mæ ei hand
æ må ha vært heilt vanvittig glad i dæ
æ ælske dæ mer enn littegrann
Jeg elsker for mange dikt til å velge ett. Jeg har morgener hvor jeg «Will rise with my red hair and eat men like air» som Lady Lazarus, jeg har morgener «eaten the plums that was in the icebox (and you were probably saving for breakfast)» sammen med William Carlos Williams og vil «bombes tilbake til steinaldern» med Raga Rockers.
SvarSlettLikevel- jeg er emo om dagen, og da trenger man trøstedikt.
Her er mitt trøstedikt nummer 1.
Til gjenmæle
Bebreider du meg at jeg vier mitt dikt
”tilværelsens lysere sider”?
Det er vel en lyrikers blåsure plikt
å meddele folk at han lider?
”Dessverre er gleden fortvilet banal.
Om smerten bør diktere skrive!
Poeten som underslår menneskets kval.
Har underslått menneskelivet.”
”At skalden forfalsker sitt liv til en fest,
er overfladiske nykker.
I livet er gleden en badegjest,
mens smerten er dyphavsdykker!”
Min venn, jeg har diktet om gleden – av savn.
Og tilgi den glade skribenten
at smerten, den nevnte han aldri ved navn,
fordi han bestandig har kjent den.
For smerten, den lever på alles munn
i lyset, så alle kan se den.
Mens først på tilværelsens Stillehavsbunn
vil sinnet bli dypt nok for gleden.
Jeg vil at vi klynkende menneskekryp
skal ane en sannhet sporadisk:
at gleden – og gleden alene – er dyp,
mens smerten er overfladisk.
- André Bjerke
Poesi etter behov, som sagt
OK, man skulle selvfølgelig si hvorfor også. Det er favorittdiktet mitt mye fordi det kom til meg i en spesiell situasjon. Det var august 2000, jeg hadde vært sengeliggende og umælende hele året og hadde ikke kunnet snakke med kona mi siden april. Det begynte å ane meg at forholdet var i fare, og tankene gikk rundt hva jeg kunne ha gjort bedre mens jeg ennå kunne snakke.
SvarSlettEn typisk samtale jeg husket, muligens hadde vi varianter av den flere ganger, var:
- Jeg er litt glad i deg, sa jeg.
- Bare litt? sa hun.
- Ja, bittelitt, sa jeg.
Det var et typisk trøndersk understatement, og jeg tror hun ut fra øvrig mimikk skjønte at jeg mente mer enn litt, men mens jeg lå der i mørket ble jeg usikker på akkurat det.
og så samlet alle disse tankene seg i en sang med egen melodi. Hjernen holdt på med det av seg selv, jeg var for syk til å bidra. Det var den aller første melodien "jeg" skrev, etter den har det kommet noen hundre flere. Det ga meg mye trøst i de mørkeste periodene av livet mitt, og den første sangen har en spesiell plass i hjertet mitt.
Dette er kanskje ikkje "verdas beste dikt", for meg er det likevel det diktet som har surkla mest i hovudet mitt heilt sidan tenåra -
SvarSlettWilliam Butler Yeats:
The Lake Isle Of Innisfree
Poem lyrics of The Lake Isle Of Innisfree by William Butler Yeats.
I will arise and go now, and go to Innisfree,
And a small cabin build there, of clay and wattles made:
Nine bean-rows will I have there, a hive for the honeybee,
And live alone in the bee-loud glade.
And I shall have some peace there, for peace comes dropping slow,
Dropping from the veils of the morning to where the cricket sings;
There midnight's all a glimmer, and noon a purple glow,
And evening full of the linnet's wings.
I will arise and go now, for always night and day
I hear lake water lapping with low sounds by the shore;
While I stand on the roadway, or on the pavements grey,
I hear it in the deep heart's core.
Jeg har et par favorittdikt, men jeg velger "Som i drømme" av Finn Carling fordi det er så trolig beskrivende og nydelig, og det minner meg om mormor og får meg til å glede meg til å bli gammel:
SvarSlettVar det virkelig hånden min,
tørr og ru med hovne ledd
mellom knoklene og spente sener,
som i sin tid rørte ved og fikk
mennesker til å stråle!
Kan det ha vært ansiktet mitt,
som jeg nå ser her i speilet,
herjet og med gråblek hud,
hun i sin tid kjærtegnet og sa
hun alltid ville elske?
Kan det ha vært kroppen min,
krumbøyd, stiv og preget av
engstelse for hvert skritt,
som i sin tid sprang og lekte
mellom bølger på en strand?
Det må ha vært det, for ennå kan jeg
svakt erindre som i drømme
at jeg fikk mennesker til å stråle,
mottok kjærtegn og sprang lekende
mellom bølgene på stranden.
Det mest populære diktet eg har skrive (men kanskje ikkje det beste):
SvarSlettVedkløyving
Straumen var gått den kvelden,
så eg laut kløyva ved i ljosken
frå ei gammal fjøslykt eg
hadde funne einkvan staden.
Skuggane djupna rundt stabben,
eller dei var ikkje så djupe,
alt etter kor eg stod,
eller korleis eg gjorde.
Då eg hadde kløyvd
ei heil røys fekk eg hug til frisk luft,
sjølv om det kjendest betre enn
mykje anna å puste inn dei ørande
små partiklane frå nykløyvd ved.
Eg gjekk utanfor.
Over skytjetaket såg eg
dei blinkande raude lysa frå eit fly.
Det flaug så høgt at eg ikkje
kunne høyra duren. Det fanst
menneske langt der oppe.
Frå samlinga "Ei kvit stille" av Knut Rage. Samlaget 1997.
Takk, alle! Vinneren er kåret, og resultat og kommentarer finnes her.
SvarSlett