Bysommer

Jeg elsker, elsker, elsker bysommeren. Jeg elsker hvordan gatene våkner til liv, jeg elsker de levende statuene, portrettmalerne, dem som selger de tåpelige hoppende lekehundene og andefløytene, og den flinke gatetryllekunstneren på Aker Brygge. 

På min egen tjuefemårsdag sitter jeg med knallrosamalte negler og leser "Glassklokken" av Sylvia Plath alene på pub med en kald pils. Jeg bestemmer meg for å ha en affære, men bare med noen som kommenterer boken og har hørt om Sylvia Plath. Det løftet til meg selv holder jeg, og når jeg våkner om morgenen er det uten snev av dårlig samvittighet. 

Jeg føler meg som Ask Burlefot, som tross alt ikke var uten ømhet for alle de erobringene som ikke var drømmekvinnen. Det finnes så mange typer møter oss mennesker i mellom.

Jeg skriver i dagboken min og blar deretter opp på første side i den. Der står det: "jeg er snart 20 år og kan ikke lenger gjemme meg bak å være tenåring. Jeg har skiftet navn, jeg har studielån, bokklubbmedlemsskap, bakrusmorgener og uregelmessig sex."

Det er mer enn fem år siden. Egentlig har ingenting forandret seg, eller, jo, jeg har sagt opp bokklubbmedlemsskapene mine, fordi jeg aldri klarte å avbestille i tide. Og i mellomtiden har jeg rukket å bli ferdigutdannet, arbeidsløs, i jobb, selvstendig næringsdrivende. Jeg har overrasket meg selv ved å falle for en usannsynlig kandidat, jeg har fridd og fått ja, jeg har blitt knust og alene. Jeg har vært syk og blitt frisk, jeg har gitt opp og jeg har reist meg.

Likevel er det som om ingenting har forandret seg. Aller minst bysommeren. Den klamme, støyende, hastige, berusende, vidunderlige bysommeren. Aldri er jeg gladere for å bo akkurat her. Og være akkurat meg.