onsdag, september 03, 2008

Noen barn trenger barnehagen!

Etter at Simen Tvetereid skrev om de grusomme, nedbrytende barnehagene i Dagbladet, har en rekke bloggere (mest blant dem jeg egentlig forsøker å unngå å lese, derav ingen lenker) hengt seg på og skrevet om de stakkars barna og den fryktelige, konformitetsskapende statstvangen som er full barnehagedekning. Hjemmeværende mødre sutrer over manglende valgfrihet til å tre ut av arbeidslivet, men velger det likevel. 

Jeg jobber mye med barn, og har heldigvis enda til gode å møte noen som har fortalt om traumer fra barnehagen. Min lille nevø er en bestemt gutt, som tidlig var opptatt av "meg" og "mitt", og uten jevnaldrende barn i umiddelbar nærhet kunne han blitt litt av en liten egoist, rett og slett. Moren hans begynte å gå på tomgang når det første året hans hadde gått, det er ikke bare bare å ha overskudd til stadig å pøse på med fysisk og mental stimuli, særlig når man ikke får så mye av det selv og hjemmet er en liten glassboble for mor og barn.

Den lille nevøen begynte i barnehagen som ettåring (jeg kan ikke få rost barnehagebestyrerinnen hans nok, hun er virkelig en fantastisk dame som nok er født til å jobbe med barn!), og overgangen var stor. Her har han lært seg å dele, vente, sosialisere, innordne seg etter tidsskjema og ta hensyn. 

Lillesøsteren hans kom etterhvert til verden og begynte i den samme barnehagen da fødselspermisjonen var over. Også hun har hatt merkbart godt av det, og selv om det sikkert har vært gråt og tenners gnissel på veien, er resultatet glade, sosialt intelligente unger. Ennå er hun ikke fylt to.

Jeg derimot, hadde hjemmeværende mamma da jeg var liten. Ikke før jeg var seks, begynte jeg på førskole, og da kjente allerede mange av de andre barna hverandre. Det ble en brå og merkelig overgang for meg som var vant til at dagene luntet avgårde mens mamma vasket klær og lillesøster og jeg lekte i stuehjørnet. Med all respekt for mamma (og pappa) selvfølgelig, de var flinke og engasjerte foreldre. Men jeg har ingen grunn til å anta at jeg hadde en sunnere og gladere barndom enn en eneste en av mine senere medelever, også de som begynte aller tidligst i barnehage. 

Vi skal tenke på barnas beste, ja. Men er barnas beste å aldri måtte skynde seg, aldri kjede seg, aldri la andre få velge? Og er ikke foreldrenes beste iblant et bakenforliggende motiv ikke bare for barnehageforeldrene, men også for de hjemmeværende? Det finnes mange barnehagesolskinnshistorier. Dem skal vi ikke undervurdere.

14 kommentarer:

  1. Det som er blitt galt med Tveitereids utspill, er vel at det vinkles som om ALLE barn har tar skade av den voldsomme separasjonsangsten - mens det jeg hørte ham si i Dagsnytt 18 fredag 29. var at noen har det.

    Jeg er ikke i tvil om at den viktigste drivkraften bak barnehageutbygging, har vært foreldrene og voksensamfunnets beste. Men hvorfor skulle det være en forkjært drivkraft, så lenge barna kan ha det bra i barnehagen? Jeg er enig i at det kan være et poeng at også hjemmeværende foreldre velger en løsning de selv syns er behagelig. Så lenge de sørger for å sosialisere barna skikkelig, er det sikkert en glimrende løsning.

    Selv begynte jeg i barnehage da jeg var seks måneder gammel, og begynte på skolen da jeg var sju. Seks og et halvt år i barnehage, altså. Familieøkonomien krevde det. Jeg husker mye fra treårsalderen, både gode omsorgsmennesker og vonde enkeltepisoder. Men jeg må si at barnehagen lærte meg viktige ferdigheter i å leve i samfunn.

    Derimot gikk jeg på en barneskole som hadde katastrofalt dårlig administrasjon og ditto lærere, og dét var vondt og vanskelig, og la antagelig grunnlaget for en serie depresjoner flere år senere. Men det ville ikke falle meg inn å påstå at barneskolen skader barn.
    Dårlige barneskoler kan skade barn. Som dårlige barnehager kan det. Men det kan da neppe overraske noen?

    SvarSlett
  2. En annen ting som jeg reagerer på er en holdning om at "dette valgte jeg for meg", så da må alle andre synes det samme.
    Det er det samme om han mener at "noen blir skadet" - på samme måte kan sikkert noen også bli skadet av å være "bare hjemme". Men det rettferdiggjør ikke å skrive en bok som bortimot formaner alle andre til å ta samme valg som ham (har også kommentert artikkelen i min egen blogg - det var faktisk den artikkelen som inspirerte meg til å starte den opp i dag :-) ).

    SvarSlett
  3. Kan bare si meg enig. Alle vil vel på en måte rettferdiggjøre de valgene de har tatt. Noen ganger blir det sutrete og andre ganger kjeftete. Virker som at man uansett har litt dårlig samvittighet samme hva man har valgt å gjøre kanskje.1 åringen har kommet for å bli den, og vi bør heller snakke om hvordan vi kan gjøre det best mulig for barn og foreldre som kommer i barnehagen.

    SvarSlett
  4. strekker: ditt avsnitt #2 har et glimrende poeng. Famile og arbeidsliv trenger faktisk ikke være motsetninger overhodet, så lenge vi går inn for å skape gode løsninger.

    trili: enig. Hjemmeforeldrene melker også i lovlig stor grad det å være i mindretall og "politisk ukorrekte" synes jeg. "Vi få som tør å si fra..." SÅ uglesett er det ikke å være hjemmeforelder :)

    smula: Jepp. Og mye kan gjøres med kvaliteten på barnehager. Vi bør også ha metoder for å kontrollere at de barna som er hos dagmamma eller hjemme har det bra. Men jeg mener altså ikke at staten skal betale for at barn skal bli hjemme i flere år. Det er det noen som kaller innskrenkning av valgfrihet.

    SvarSlett
  5. Bra skrevet og bra kommentarer! (Og det med det dårligst mulige utgangspunkt - Simen Tveitereid.) Selv har jeg både hatt hjemmeværende mor tildels med dagbarn (noen lykkelige, noen dypt ulykkelige), vært dagbarn selv - en ikke udelt hyggelig erfaring + vært i barnhage - det absolutt lykkeligste året i min barndom, takket være en genial barnehagestyrer (gikk i en progressiv barnhage, fikk ikke lov til å si tante).

    At barnehager også er for foreldrenes behov - hva så? Voksne mennesker har også behov, og de kan ikke tildfredstilles av barn.

    For min del er jeg mer redd for det samfunnet jeg selv vokste opp i, der mødre i stor grad var nødt til å være hjemmeværende store deler av tiden, enten av kulturelle eller praktiske årsaker. I min erfaring var det særdeles negativt, både for barna, mødrene og familie-livet.

    SvarSlett
  6. blåstrømpe4/9/08 10:22

    40 prosent av sysselsatte kvinner jobber deltid. Antagelig har en stor del av disse kvinnene barn i barnehagealder. Dersom man skulle øke antallet år der foreldre er hjemme med barn ville en stor del av arbeidsstokken være ytterligere ute av arbeidslivet.
    Hvem skal da jobbe på sykehus,i pleiebransjen og servicenæringen? Hvem skal ta seg av barna når de tilslutt skal starte i barnehaven? Hva skjer med lærerene. Hvem skal holde hjulene igang mens store deler av arbeidstokken er hjemme og passer barn?
    For at man skal ha det samfunnet vi lever i, også med muligheter for aktiviteter for de hjemmeværende med barn,må noen putte ettåringene i barnehagen.
    Hordene av barnevogntrillende må nok lage kaffen sin hjemme. Der er ingen til å betjene kafeene de fyller opp.Noen må nok også belage seg på å pleie gamle foreldre selv i tillegg til barnepass. Det spørs om det blir så attraktivt å være hjemme da.
    Innlegget fra Tveteraas er typisk for en priviligert urban mann med fleksible arbeidsforhold. Hvor mange har det slik?

    SvarSlett
  7. ...det virkelig merkelige i denne debatten er at jeg enda har til gode å se noen gå inn på den debatten Tveitereid tar opp. Han stiller faktisk bare spørsmål ved om barnehage er bra for alle barn, og legger særlig vekt på alderen 1-3 år. Han viser til at det mangler norske undersøkelser på dette, men av det han finner av utenlandsk forskning, så kan det tyde på at endel av barna mellom 1-3 år har mer skade en nytte av barnehagen.
    Han sier egentlig da to ting: 1) dette bør vi undersøke nærmere og 2) Vi bør være forsiktige med å lage så altomfattende og enhetlige ordninger som kombinasjonen av full barnehagedekning, makspris og ingen kontantstøtt er.

    All den tid barn (og alle mennesker) er forskjellige, og det attpåtil finnes sterke signaler på at vi ikke kjenner resultatet av det vi gjør særlig godt er det urovekkende at det heller ikke vises noen særlig interesse for å forske mer på dette, at problemene avfeies som uinteressante, og at politikere ikke en gang ser at dette er gode grunner for å det minste å senke tempoet i standardiseringen av oppvekst som foregår.

    Historier om at utenlandsk forskning ikke er relevant for norske forhold er veldig uinteressant all den tid det ikke finnes norsk forskning på dette, og enda verre, hovedinnlegget her og kommentarene. Min barndom eller mine barn er kun eksempler folkens, de vil aldri kunne brukes som argumenter, dersom man ønske å delta i noen debatt.

    Reaksjonsmønsteret hos Prinsesse Lea og kommentatorene hennes minner egentlig ganske mye om Frps tilnærming til samferdselsspørsmål

    SvarSlett
  8. Carl Cristian skrev: "Min barndom eller mine barn er kun eksempler folkens, de vil aldri kunne brukes som argumenter, dersom man ønske å delta i noen debatt."

    Sant nok. Så ligger da også dette innlegget kun ute på min personlige blogg, det er verken sendt til Dagbladet eller Aftenposten.

    Problemet er at Tveitereid også støtter seg tungt på personlige eksempler. Alle som har erfaring fra barnehager i utlandet vet at det er ganske annerledes i Norge.

    JA, lag gjerne forskning på saken -- men Tveitereid har trukket sine (høyst personlige) slutninger allerede, og kommer med utspill som neppe er egnet til annet enn å gi bekymringer og dårlig samvittighet.

    I mellomtiden påpeker jeg bare at det finnes masse ettåringer (for jeg vet godt at det er de yngste vi snakker om) som ikke bare har godt av barnehagen, men som trenger den. Som kanskje til og med trenger det lille momentet av "stress" den nye hverdagen tilfører.

    SvarSlett
  9. Jeg brukte mitt eksempel (6 1/2 overveiende gode år i barnehage) for å påpeke at enkeltanekdoter ikke sier noe om helheten. Ikke min anekdote, men sannelig ikke Tveitereids heller.

    Men enkeltanekdoter eller kvalitative studier kan gi funn som gir grunnlag for mer omfattende forskning. Dersom noen barn har det utmerket i barnehage fra de er ett år (eller yngre), er det jo interessant å finne ut hvilke faktorer ved barnet/barnehagen som fører til trivsel.

    SvarSlett
  10. Carl Christian: "Historier om at utenlandsk forskning ikke er relevant for norske forhold er veldig uinteressant all den tid det ikke finnes norsk forskning på dette"

    Dette forstår jeg ikke. For at barnhageforskning fra andre land skal være relevant for barn i Norge må barnhagesystemene, kvalifikasjonskravene, foreldres arbeidstid, permisjonstidens lengde, kulturens forhold til pedagogikk, disiplin(ering), lydighet, støy, fysisk kontakt osv osv være ganske like. Og så vidt jeg vet er det store forskjeller mellom Norge og Tyskland, USA, UK på disse områdene.

    "Min barndom eller mine barn er kun eksempler folkens, de vil aldri kunne brukes som argumenter, dersom man ønske å delta i noen debatt".

    Det er nok alle enige i, og det er da heller ingenting som tyder på at kommentarene her er en debatt! (Hvis du vil være læremester i debattskikk bør du kanskje oppsøke folk som faktisk debatterer?)

    Fint om det kunne komme en faktaorientert debatt ut av Simen Tveitereids egne personlige anekdoter (Thorvald, Majorstua, snøslaps, Thorvald, barnevogn blah blah) og lett sjaskete stil - les Hjorthens post- men tross alt, det er da en noget bisarr forventning.

    SvarSlett
  11. blåstrømpe5/9/08 23:16

    Det fjordfitte påpeker er det essensielle i all forskning.
    Forholdene må være sammmenliknbare. Antagelig er det kun i Skandinavia at man har noenlunde like forhold.I de landene som har gjort forskning med disse noe snevre forutsetningene, målig av kortisol som et utrykk for stress,er det ikke utbredt med barnehager. Tyskland er et godt eksempel. Der er normen at en kvinne blir hjemme med barn til de begynner på skolen.Dette gjelder også kvinner med høy akademisk utdannelse og god økonomi. Dette er nærmest et moralsk imperativ. Hvilke mekanismer som fører et barn inn i barnehager må jo betraktes når man skal vurdere forskningsresultatene i disse landene. Utvalget av forskningsobjektet blir viktig. Også tolkningen av resultatet.
    Forøvrig;at personlige opplevelser er ugyldige i vurderingene av slike saker må da være uriktig. Det er tross alt vår egen historie som er utgangspunkt for valgene vi gjør for våre barn?

    SvarSlett
  12. altså, la meg forstå dette rett dere debatterer ikke (fjordfitta og prinsessa), så dette er bare personlige meninger der dere viser til at dere er uenige med Tveitereid på usaklig grunnlag?
    -Greit nok for meg, da oppsøker jeg gjerne andre debattfora. (men dette er jo ikke sant, da dere begge er anerkjent for å skrive gode blogger med meningsfylt innhold -ergo er dere en del av debatten - annerledes kan jeg ikke forstå det)

    ...og et siste poeng: Når enkelteksempler brukes til å illustrer at alle har godt av barnehage (slik det gjøres her) så blir det bare så feil. Når enkelteksempler og henvisning til den forskning som er brukes til å vise at alle har ulike behov, og vi trenger å tilpasse våre systemer slik at de blir mer fleksible (enn at alle "skal" i barnehage fra de er 1 år), ja, da er faktisk enkelteksemplene langt mer verdt. De illustrer avviket.

    SvarSlett
  13. CC: "Når enkelteksempler brukes til å illustrer at ALLE har godt av barnehage (slik det gjøres her)"... (min utheving)

    Du trenger faktisk bare lese overskriften for å se at jeg ikke sier noe som helst om "alle"!

    Politisk mener jeg at staten ikke skal betale for at foreldre velger å stille seg utenfor arbeidslivet. I den grad dette gjør at foreldrene mangler valgmuligheter, bør det forskes på hvordan barnehagen kan være et trygt og sunt alternativ for hvert enkelt barn. Jeg tror at svært få norske barn tar skade av barnehagen, men det er synsing som jeg forbeholder min personlige blogg all den tid jeg ikke sitter på og har tid til å sette meg inn i den forskningen som foreligger.

    Vi har individuelle behov, ja, som det er barnehagens og senere skolens oppgave å ta hensyn til. Personlig synes jeg dagens samfunn har en tendens til å sykeliggjøre hver minste ting og sy puter under armene på de stakkars små...

    Hjorthen har orket å være langt mer seriøs om temaet.

    SvarSlett
  14. Jeg synes rikspedagog Stein Erik Ulvind har en befriende avslappet holdning til det der med hva som er best for barn.

    "HVA SOM ER «god nok» omsorg for barn er - stikk i strid med det mange tror - et uavklart spørsmål i psykologien. Sannheten er at ingen vet noe sikkert om hva slags omsorg som må til for at et barn skal utvikle seg normalt. Likevel er det på dette området mye synsing, skråsikkerhet, uforstand og fastlåste holdninger både hos fagfolk og folk flest."

    Herfra

    Budskapet er at man bør ta det med ro, det går sannsynligvis helt fint. Det finnes mange måter å ordne dette på, og de er sannsynligvis helt greie alle sammen.

    "Det eneste som er helt sikkert er at det finnes utallige måter å utøve forelderrollen på som gir barn en tilstrekkelig omsorg til at de utvikler seg normalt. Vi har jo alle sett at barn som oftest blir normale, selv om de vokser opp i familier som takler omsorgen og oppdragelsen av barna svært forskjellig. For dem som måtte mene at det finnes svært mange «unormale barn», er det kanskje på tide å revidere betydningen av normalitetsbegrepet."

    Ja, det siste der med unormale barn og normalitetsbegrepet burde forresten barnehagene også bli litt flinkere til å ta inn over seg.

    Det finnes altså flere veier til Rom, de fleste velger i dag barnehage i en eller annen form, noen velger å være hjemme med barna. De fleste kommer frem allikevel, og for de som av forskjellige grunner ikke gjør det så er det nok ikke veivalget som har skylda, men heller det som skjer langs veien.

    SvarSlett