Ta deg sammen, for helvete!

(I anledning Victorias temablogg om psykisk helse.)

Jeg har, av en eller annen grunn, alltid stått på den andre siden av psykisk sykdom. Jeg har klart meg bra. Jeg fikser livet.

Ikke for det, jeg har vært en kunstnersjel bestandig, og jeg var et dypt melankolsk og inneslutta barn. Jeg har overveid selvskading, selvmord og rus på et intellektuelt plan, men sjokolade, sommernetter og musikk gjør meg for glad til at jeg noensinne kunne gjort alvor av det.

Av og til har jeg tenkt med misunnelse på de andre, de som ble syke. De som kunne rømme fra alt, og fikk hjelp, liksom, mens jeg, som var for sterk til å klare å bryte sammen, måtte bli og kjempe mine egne slag alene. Jeg vet, det er en helt forferdelig ting å skrive, men jeg vil prøve å være så ærlig jeg kan om det å være pårørende til en psykisk syk. 

Jeg har nemlig gjennom hele livet levd tett på både angst, tvangstanker, bipolaritet, selvskading, selvmordsforsøk, spiseforstyrrelser, ja, hele suppa, både gjennom familie og venner. På et tidspunkt satt jeg i en vennegjeng og oppdaget at jeg var den eneste som ikke begynte setningene mine med "terapeuten min sa..." Jeg hadde jo ingen terapeut. Jeg hadde... meg. Og noen venner som sa det jeg trengte når jeg begynte å slite: se til helvete å ta deg sammen.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har ønsket å skrike, riste, slå, rope: ta deg sammen for helvete! Ta deg sammen! Skjønner du ikke hvor dust du er? Det hjelper ikke å rispe seg i armen! Verden går ikke under om du tråkker på strekene i gata, er du dum? Tjue mennesker overøser deg med kjærlighetserklæringer og du føler at ingen er glad i deg? Se til helvete å ta deg sammen!

Noen få ganger har jeg gjort det, også. 

Jeg skjønner jo at det ikke hjelper. Men hva skal man gjøre da? Skal man sy puter under armene på den stakkars syke og la ham eller henne få ha sine nykker i fred mens psykologen tålmodig jobber to ganger i uka med å reparere den syke hjernen? Skal man la være å si noe vedkommende ikke vil høre? Det er nesten ikke mulig. Jeg vil gjerne være der, lytte, prøve å forstå, men hvordan gjør jeg det? Hvordan er man den perfekte pårørende? Hvilke krav kan man stille?

Jeg vil ikke stikke av, jeg vil ikke være vennen som forsvinner fordi jeg ikke orker mer. (Men det er vanskelig, så kjære dere som har vært syke, ikke døm lavtliggende pårørende for hardt. Vi aner ikke hva vi driver med.) Da blir jeg heller sint en gang i blant, og håper jeg blir tilgitt. Jeg må faktisk late som om jeg klarer å plassere dere inn i pepperkakeformen som omgir et nesten normalt menneske, for at jeg skal klare å ta vare på meg selv. Jeg vil liksom ikke bli dratt med ned i dragsuget. Å, hvis dere bare hadde visst hvor mange tårer jeg hadde grått over dere for meg selv —

ikke i sympati, men i frustrasjon.

Jeg kan ikke akkurat be deg være overbærende med meg, eller prøve å forstå hvordan jeg har det. Men en vakker dag, når alt sammen er over, vil du kanskje tenke at jeg var som jeg var fordi jeg var glad i deg. Tross alt. Jeg vil jo så gjerne gråte og le og smile med deg, og holde deg i hånden. Hvorfor kan du ikke bare ta deg sammen?

Unnskyld.

Kommentarer

  1. Enig! Veldig bra post. Jeg kjenner meg igjen i det du skriver, selv om jeg har vært på den syke siden.

    SvarSlett
  2. Flott post! Og du kom meg i forkjøpet, jeg flikker på en med samme poeng til Victorias blogg :) Så ja, jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver, også i følelsen av å ville ta tak i noen og riste dem til fornuft, samtidig som man vet at det ikke fungerer.

    SvarSlett
  3. Lea, du er så flink!

    SvarSlett
  4. Takk, alle :)

    Jeg var redd for at denne posten ikke ville føre til annet enn ekstra skyldfølelse for de psykisk syke som føler de er en belastning for omgivelsene sine.

    SvarSlett
  5. dessuten skriveteknisk imponerende, dette skrev du med pasjon og driv. det er sånn det skal gjøres.

    SvarSlett
  6. Tusen takk for at du skrev dette. Det er så befriende å vite at det ikke bare er jeg som tenker sånt!

    SvarSlett
  7. For å sitere norsklæreren min fra ungdomsskolen: Dette er skrivekunst på høyt plan!

    Jeg kjenner meg godt igjen i det skriver (fra en "frisk" side av saken).

    SvarSlett
  8. Tror du satte ord på veldig manges følelser her, følelsene som det kanskje er ennå mere tabu å snakke om enn å være psykisk syk selv.

    Det er ikke lett å ha sitt eget liv og egne problemer, og samtidig skulle ta seg sammen dobbelt opp fordi man ikke vil gjøre noe for å forverre situasjonen for den andre.

    På en måte er det også en psykisk utfordring.

    Veldig godt skrevet og forklart!

    SvarSlett
  9. Lea - du skriver tydelig "to the point" med god språkføring, som alltid.

    Jeg står jo med en fot i begge leirer, men får ikke dårlig samvittighet fordi jeg er sjuk i perioder - nettopp fordi du beskriver tankene dine så godt med bunn i rasjonell tenking, påpeker at det er vondt og slitsomt for pårørende også.

    Enkelte av oss liker å sutre og kose oss med diagnose, medisiner og terapi - og trenger faktisk et spark i ræva for å komme oss opp og videre i livet. Da kan mennesker som deg være til stor hjelp, faktisk

    Psykisk sykdom svekker evnen til rasjonell tenking, og ikke alt kan repareres, dessverre. Du røsker litt i følelser vi alle vet finnes der som pårørende, og det er absolutt på sin plass.

    Håper mange leser posten din, dette er både interessant og viktig!

    Klem!

    SvarSlett
  10. Då eg las denne posten tenkte eg berre "wow du sa det". Så skulle eg kommentera. Og så måtte eg gå. Difor lagra eg lenkja på favorittar, fordi eg syns posten var så fin at eg MÅTTE kommentera han. Og vel, no sit eg her, og har gløymt kva det var eg skulle sei. Reint bortsett frå "du sa det". All kred i heile verda. Kjempepost!

    SvarSlett
  11. Fantastisk bra skrevet denne posten! Og jeg kjenner meg ikke lite igjen..

    SvarSlett
  12. hva gjør man om man e på den "syke" side.. man trenger for alt i verden å snakke om det. ikke bare med psykolog, men med en nær venn.. Skal man da si det? -når man vet at den personen på en eller annen måte vil måtte forholde seg til det. får man lov å si noe, når man ikke vet om den andre vil takle det..?

    SvarSlett
  13. dette var bra skrevet!

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Mett

Hvem voldtok Marianne Aulie?

Den store posten om å reise med tog i Europa