Jeg reiser alene

Når jeg ankommer Torp for å ta siste fly til Stansted, glir jeg reisevant og smertefritt gjennom sikkerhetskontrollen. (Sjekke inn har jeg selvsagt gjort online på forhånd.) Likevel er kjøkkenet på kaféen nettopp stengt når jeg kommer dit, og det eneste jeg kan få som ligner middag er ei pølse. Jeg bestemmer meg for at det er OK å kjøpe en pils også, selv om jeg reiser alene. 

Jeg reiser alene. Etter årevis med kjæresteferier og storbyweekender som tospann, og et par andre sosiale utflukter med familie og venner, er jeg overbevist om at alle legger merke til det, og at jeg egentlig burde hatt et "jeg reiser alene"-skilt rundt halsen. (Jeg kan neppe se ut som en forretningsreisende, ryggsekkpakket og palestinaskjerfkledt som jeg er.)

Jeg fikser det så fint! Finner tre amerikanske studiner å dele drosje med, ler med dem når de hviner over rattet på gærne sida og drosjesjåførens idiomatiske britiske uttrykk, sjekker inn på hotellet og pusser til og med tennene før jeg legger meg.

Jeg har tre timer i London, og jeg har aldri vært der før, annet enn på gjennomreise, med en drink på Hilton Paddington før et tog. Derfor strener jeg målbevisst mot undergrunnsstasjonen og jobber meg gjennom byen. Jeg får knipset bilder av både Tower Bridge og Big Ben, kjøpt rare, mønstrete strømper og strømpebukser på Portobello Road og skaffet nistemat og en utgave av Daily Mail før jeg setter meg på toget mot Swansea. Når jeg kommer dit enda tre timer senere har jeg ennå ikke lest ut avisen. 

(På stasjonen i Swansea, nesten et døgn etter at jeg reiste hjemmefra, møtes jeg av gamle, gode kjente, og gjennom helgen koser jeg meg både med dem og med en rekke nye venner, før jeg vender nesen hjemover og reiser alene.)

Det er fint å reise alene! Jeg får bekreftet at jeg klarer meg selv, jeg er effektiv, jeg gjør akkurat det jeg vil, og jeg slipper å diskutere retninger og t-banelinjer med folk som ikke skjønner kart.

Men når jeg snur meg for å fortelle det, hvor bra alt sammen er, da er det jo ingen som hører. Ingen flyvertinne kommer med lekefly og oppmuntring til meg, heller. Enda så flink jeg er.

Jeg reiser alene.

Kommentarer

  1. Å så fint å lese dette. Har ofte vurdert å dra alene på tur.

    SvarSlett
  2. Fin blogg. Ble sittende å lese lenge her. Kommer definitivt tilbake. :)

    SvarSlett
  3. En gang skal jeg også reise alene til utlandet. Bare ikke enda. Men jeg vil ha den erfaringen. Bestemme helt selv. Fin tekst!

    SvarSlett
  4. Jeg er ikke så flink til å reise alene, men hvis jeg hadde hatt med meg et kamera, så kanskje det hadde vært litt morsomt allikevel:)

    For det hender jo at folk sikkert stopper opp og smiler til deg, spør litt om apparatet ditt, og så kan du bruke kameraet til å skjule deg bak med hvis du føler deg litt utenfor og ensom.

    Ta bilder bare for å virke litt sånn opptatt, og samtidig gli en anelse inn i mengden:)

    SvarSlett
  5. Jeg har alltid likt å reise alene, selv da jeg var i fast, langt og stabilt forhold. I desember reiser jeg alene igjen, til London. London er på en måte "mitt andre hjemsted", så jeg er overhodet ikke bekymret. Jeg gleder meg. Det er faktisk fint å reise alene. :-)

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Mett

Hvem voldtok Marianne Aulie?

Den store posten om å reise med tog i Europa