Mobilblogg: oss som blir igjen


Det er alltid rart å høre om at noen har valgt å ta sitt eget liv, selv om det ikke er noen jeg kjenner.

Faktisk har jeg bare kjent ett menneske personlig som har lyktes med det. Han var faren til to barn jeg passet en sommer. De er nesten voksne nå. I ni år har de levd og samlet erfaringer uten en pappa.

Hva er det som utsletter håpet hos mennesker så til de grader? Hva er det som bedøver frykten for smerte og for det ukjente så mye at man satser og hopper? Jeg aner ikke. Og det er jeg glad for. Hadde jeg visst det, har det vært øyeblikk som nok hadde vært langt farligere for meg. For ærlig talt, hvem har ikke tenkt tanken?

Noen av oss blir igjen. For hva? For flere hjertesorger, inkassovarsler, sammenbrudd og lange vintre. Eller for lykke, musikk og blomster i veikanten. Hva vet vel vi?

Hva skiller mennesker som velger livet fra mennesker som velger døden? Mot? Eller feighet?

I går hørte jeg nok en sånn historie om en som hadde tatt skrittet fullt ut. Ingen angrefrist. Ikke noe rop om hjelp. Da tenkte jeg at jeg vet hva vi har, vi som blir igjen.

Hverandre.

La oss ta vare på det!

Kommentarer

  1. Godt reflektert. Vi har hverandre, selv om det mange ganger ikke føles slik, for hvem har vel ikke kjent på ensomheten, selv med mange mennesker rundt seg.
    Jeg tenker at det å ta livet sitt ikke viser mot men heller ikke feighet, det er den eneste mulige utveien for de som gjør det. Det er den eneste muligheten de ser.

    SvarSlett
  2. Onkelen min valgte å avslutte livet i sommer. Han hadde slitt hele livet med psykiske problemer, og i tillegg ble han syk og hadde store smerter. Han orket ikke mer. Han valgte å henge seg i garasjen, og det var tante som fant ham. Den tanken er vond, og en fordømmende prest som forettet begravelsen gjorde ikke saken bedre. Tante går videre med sorgen, men heldigvis ikke alene. Men det gjør vondt likevel - onkel greide ikke livet sitt, han var en fantastisk kunstner.

    Jeg har tenkt tanken sjøl, at jeg ikke orker å leve lenger - men noen har vært der og "plukket meg opp". Vi har hverandre, som du sier Lea, og siden depresjon og stress har blitt en folkesykdom, trenger vi både å ha hverandre - og være noe for hverandre. God post!

    SvarSlett
  3. Hvem har ikke tenkt tanken... Nei, jeg vet ikke hva andre har, men det er klart den har streifet når jeg bare har møtt motgang og ting har vært så vondt at jeg ikke kjente hvordan jeg skulle klare meg videre. Men så gjorde jeg det likevel, heldigvis.

    De som fordømmer - jeg forstår ikke det helt. Det er klart det er en vond måte for den som er igjen og det skaper ofte en innmari vanskelig sorg. Samtidig så er det noe med å kunne få ta det valget selv, om man skal fortsette eller ei.

    God oppfordring, la oss ta vare på hverandre! :)

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

En dag skal vi dø, men alle de andre dagene skal vi leve.

Matematikk overalt.

Hvor gammel jeg er