Mobilblogg: oss som blir igjen


Det er alltid rart å høre om at noen har valgt å ta sitt eget liv, selv om det ikke er noen jeg kjenner.

Faktisk har jeg bare kjent ett menneske personlig som har lyktes med det. Han var faren til to barn jeg passet en sommer. De er nesten voksne nå. I ni år har de levd og samlet erfaringer uten en pappa.

Hva er det som utsletter håpet hos mennesker så til de grader? Hva er det som bedøver frykten for smerte og for det ukjente så mye at man satser og hopper? Jeg aner ikke. Og det er jeg glad for. Hadde jeg visst det, har det vært øyeblikk som nok hadde vært langt farligere for meg. For ærlig talt, hvem har ikke tenkt tanken?

Noen av oss blir igjen. For hva? For flere hjertesorger, inkassovarsler, sammenbrudd og lange vintre. Eller for lykke, musikk og blomster i veikanten. Hva vet vel vi?

Hva skiller mennesker som velger livet fra mennesker som velger døden? Mot? Eller feighet?

I går hørte jeg nok en sånn historie om en som hadde tatt skrittet fullt ut. Ingen angrefrist. Ikke noe rop om hjelp. Da tenkte jeg at jeg vet hva vi har, vi som blir igjen.

Hverandre.

La oss ta vare på det!

Kommentarer

  1. Anonym8/12/08 15:41

    Godt reflektert. Vi har hverandre, selv om det mange ganger ikke føles slik, for hvem har vel ikke kjent på ensomheten, selv med mange mennesker rundt seg.
    Jeg tenker at det å ta livet sitt ikke viser mot men heller ikke feighet, det er den eneste mulige utveien for de som gjør det. Det er den eneste muligheten de ser.

    SvarSlett
  2. Anonym9/12/08 08:56

    Onkelen min valgte å avslutte livet i sommer. Han hadde slitt hele livet med psykiske problemer, og i tillegg ble han syk og hadde store smerter. Han orket ikke mer. Han valgte å henge seg i garasjen, og det var tante som fant ham. Den tanken er vond, og en fordømmende prest som forettet begravelsen gjorde ikke saken bedre. Tante går videre med sorgen, men heldigvis ikke alene. Men det gjør vondt likevel - onkel greide ikke livet sitt, han var en fantastisk kunstner.

    Jeg har tenkt tanken sjøl, at jeg ikke orker å leve lenger - men noen har vært der og "plukket meg opp". Vi har hverandre, som du sier Lea, og siden depresjon og stress har blitt en folkesykdom, trenger vi både å ha hverandre - og være noe for hverandre. God post!

    SvarSlett
  3. Anonym20/12/08 15:29

    Hvem har ikke tenkt tanken... Nei, jeg vet ikke hva andre har, men det er klart den har streifet når jeg bare har møtt motgang og ting har vært så vondt at jeg ikke kjente hvordan jeg skulle klare meg videre. Men så gjorde jeg det likevel, heldigvis.

    De som fordømmer - jeg forstår ikke det helt. Det er klart det er en vond måte for den som er igjen og det skaper ofte en innmari vanskelig sorg. Samtidig så er det noe med å kunne få ta det valget selv, om man skal fortsette eller ei.

    God oppfordring, la oss ta vare på hverandre! :)

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Mett

Jeg har ikke blogget på en stund fordi det er ingenting som opprører meg nok. Jeg er for tilfreds. Eller også har jeg resignert, og insett at noen idioter kommer aldri til å fatte noe som helst uansett. Den siste måneden har jeg tilbragt med å jobbe, forfatte søknader til diverse stiftelser om produksjonsstøtte til teaterproduksjon, lese alle syv bøkene i Harry Potter-serien (bedre sent enn aldri), og planlegge diverse reiser. (I det minste har jeg kjøpt klimabillett til nevnte reiser, selv om jeg egentlig begynner å tro at det er for seint å redde planeten. Og en del av meg håper selvsagt at klimaskeptikerne skal bli sakte kvalt av luften eller drukne i den smeltede grønlandsisen.) Nå har jeg tenkt å tvangsblogge litt, for å se om det fortsatt er noe gøy. Og kanskje kommer jeg tilbake med storm. Vi får se. PS. Selv om du skulle være like resignert som meg, gå nå for helvete og stem ! Har du lyst til å stemme for blåblokkas kampsak - at ikke all skole og eldreomsorg skal være like bra
Les mer

Hvem voldtok Marianne Aulie?

Jeg vet hvilke kjendiser Marianne Aulie navnga og anklaget for voldtektsforsøk på P3. Jeg skulle virkelig ønske at jeg ikke visste det. Hva som egentlig skjedde den gangen for 14 år siden, får jeg aldri vite. Det vet bare de involverte. Det er ikke det at jeg anklager Marianne Aulie for å lyve. Det er bare det at jeg får litt vondt i magen av måten ting skjer på her. Jeg ser at en del bloggere hyller Aulie for at hun sier fra. Voldtektsforsøk er grusomt. Men vår kvinnekamp og kvinnesolidaritet skal ikke gå ut over rettssikkerhet! Vi setter ikke folk i gapestokk, vi fotokopierer ikke bilder av pedofile og henger opp advarsler i nabolaget! Uansett! Hallo! Heller skyldige fri enn uskyldige dømt! Aulie skulle ha anmeldt voltektsforsøket innen foreldelsesfristen. Nå er det for sent for henne. Jeg kan forstå at hun er bitter for det, men det hjelper ikke. Det eneste hun oppnår nå er å spre sladder og ondsinnede rykter. For hundrevis av andre jenter er det derimot ikke for sent! Jeg vil opp
Les mer

Den store posten om å reise med tog i Europa

Bilde
Togsuss Jeg har akkurat reist fra Oslo til London med tog (for andre gang), og postet ganske mye fra reisen på Snapstory. Flere har sendt meg svar og sagt at de blir inspirerte og får lyst til å ta tog. Men et vanlig spørsmål er også «tog til London/Berlin/Paris/Roma, går det an da?» Ja, det går an. Men det tar mer tid enn å fly, det gjør det. Først, her er mine argumenter for å ta toget: Det er mye mer miljøvennlig. Dette er viktig. Vi bør fly mindre om barnebarna våre skal overta en jordklode det går an å leve på. Du vet det. Du synes kanskje jeg moraliserer, men til trøst må jeg innrømme at jeg ennå flyr alt for mye selv. Jeg mener miljøtiltak bør oppmuntres med «alle monner drar», ikke «alt eller ingenting». Jeg liker å besøke steder og er dessuten ikke det eneste medlemmet med feriestemmerett i min husholdning. Det er ikke utslippsfritt å ta tog! Men det er mye bedre enn å fly. Det er ikke realistisk til å få alle nordmenn til å bli hjemme og spise rotgrønnsaker hel
Les mer