mandag, desember 22, 2008

Rust

Hvordan klarer andre mennesker å bli glad i, å elske; altoppslukende, vannvittig, lidenskapelig, uselvisk... og midlertidig?

Det tenker jeg på mens jeg sitter med gamleforloveden og nykjæresten på hver sin side av meg ved et kafébord, og betrakter dem mens de drikker øl, prater og ler, ser på meg og smiler hver sin gang.

Det tenker jeg på mens jeg postlegger et julekort til min svenske noennattsaffære fra i sommer, skrevet med min sirligste løkkeskrift: «Takk for at du bidro til å gjøre 2008 til et morsommere, vakrere og mer impulsivt år».

Det tenker jeg på mens jeg leser en lapp jeg fikk av kjæresten min da jeg var sytten, hvor det står «din for alltid» med store, naive kråketær.

Alle jeg har blitt glad i har sitt eget rom i hjertet mitt. De flytter aldri ut. Det går ikke an. Det er riktignok bare én prins, én ridder i skinnende rustning som får danse rundt i hjertets ballsal både dag og natt. Men bak ham er de der alle sammen.

Jeg vil ikke rive ned, vil ikke pusse opp. Jeg synes det er fint sånn. Jeg håper bare ikke denne leiegården med evighetskontrakter en gang blir så full av rustfri kjærlighet at den sprenges.

Bare tiden kan vise det.

2 kommentarer:

  1. Hei - jeg for min del vil tro at det er nok plass i hjertet for de du vil ha der...noen minner blekner litt med tiden, men kjærligheten beholder du:D
    Klem og god jul!

    SvarSlett
  2. Heisann:) Kommer sånn plutselig over bloggen din og synes du skriver utrolig vakkert:) Den er riktignok personlig men håper du ikke har noe imot at jeg følger den videre:) God Jul til deg:)

    SvarSlett