Neste holdeplass Jernbanetorget

(På 19-trikken en vinterettermiddag)

Gutten: Halla!

Jeg: Hei... (Hvem er han? Han er ikke en av teaterelevene mine? Kjenner han meg?)

Gutten: (smørblidt) Går det bra?

Jeg: Ja, ja. Enn du selv?

Gutten: Ja, ja, bra, takk. (pause)

Gutten: Du kan ikke se at jeg er drita full? Jeg har bare... drukket bittelitt...

Jeg: Eh, jeg...

Gutten: Tenkte du det først? At jeg var skikkelig drita?

Jeg: Nei... Æh, jeg... Hvor gammel er du egentlig.

Gutten: Tretten.

Jeg: Du har ikke tenkt å drikke mer nå?

Gutten: Nei. Jeg er på vei tilbake til barnehjemmet. Du tror ikke de bøster meg? Har jeg store pupiller?

Jeg: Ikke så veldig... Litt, kanskje.

Gutten: (Nikker mot håndarbeidet mitt.) Liker du å strikke?

Jeg: Ja, eller, det er i alle fall gøy når det blir til noe.

Gutten: Er det vanskelig? (Kikker nysgjerrig på de rette og vrange maskene som jeg selv nistirrer mer enn normalt på.)

Jeg: Nei, i grunnen ikke.

Gutten: Hm. Nei, her må jeg av for å bytte trikk. Du får ha en fin kveld, da!

Det jeg ikke fikk sagt: Jeg vet at jeg ikke kan moralisere, for da vil du ikke snakke med meg, da er jeg bare en av de andre voksne. Men selv om jeg nettopp har møtt deg vet jeg at du kan vokse opp til et fantastisk menneske som kan utrette mye, mye! Ikke flykt inn i rus og likegyldighet. Det kommer til å være verdt det, selv om verden er drit noen ganger. Hold on. Lille venn...

Jeg reiser videre. Det snør. Jeg handler, lager middag, ser på TV og kysser kjæresten min god natt. Jeg håper du får sove. Jeg håper noen tar vare på deg.

Kommentarer

  1. jeg fikk litt vondt av å lese det.

    SvarSlett
  2. men det var fint skrevet.

    SvarSlett
  3. åh! Blir rørt jeg. Utrolig vanskelig det der, å ikke kunne hjelpe noen som trenger det.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

En dag skal vi dø, men alle de andre dagene skal vi leve.

Matematikk overalt.

Hvor gammel jeg er