mandag, april 13, 2009

K for Kvinne

Jeg får ofte (skjønt sjeldnere jo eldre jeg blir) kommentarer på at jeg sjelden omtaler meg selv som jente, men derimot som dame eller kvinne. Jeg har faktisk gjort det ganske lenge, jeg tipper at jeg bredbeint og veslevoksent begynte å kalle meg kvinne da jeg var omtrent nitten, og har holdt meg til det siden. På samme måte vil jeg være sammen med en mann og ikke en gutt.

Noen svært få i løpet av mitt voksne liv har fått lov til å si «jenta mi» til meg, men ellers foretrekker jeg å bli omtalt med ord som indikerer voksent hunkjønn.

Jada, det er bare ord. Alle har ulike oppfatninger av et ords nøyaktige betydning, og ulike assosiasjoner knyttet til ordet. For meg er  «jente» naivt, passivt, søtt og uferdig , mens «kvinne» er voksent, sterkt, seksuelt og mektig. Jeg vet at det er trendy (f. eks. blant folk som blir intervjuet i avisene) å si «jeg blir aldri voksen, jeg». Jeg synes det er et tåpelig svar. Bor du under et eget tak? Betaler du regninger? Går du på jobb? Kan du kjøpe alkohol, ha sex og lage middag? Du er voksen. Det betyr selvsagt ikke at du trenger å slutte å leke!

Mange damer tenker åpenbart annerledes enn meg, for eksempel dem som skriver kontaktannonser signert jente, 50. Mens jeg, jeg vil altså være kvinne, 25.

Det er tydeligvis et eller annet ved meg (De flate tøyskoene? Hestehalen? Fniselatteren?) som gjør at folk stusser på ordvalget mitt. Det er da jeg har lyst til å brøle et urbrøl fra kvinnemagen min, klø meg i et hårete skrev og flekse bicepsene til svar. Høyst kvinnelig.

Ja, for... i likhet med mange andre kvinner og feminister har jeg en inngrodd skepsis til det relaterte ordet kvinnelig. «Kvinnelig» er, når jeg ikke får definere det selv, på sett og vis også passivt, bevegelseshemmet og lydig. Og, selv om jeg elsker menn, er «mandig» hårete, bråkete, dominerende og skråsikkert.

Ord er rare.

1 kommentar:

  1. Fint =) Selv sier jeg også jente, tror det har noe med å gjøre hva man absolutt ikke vil være; gammel, farlig, BH-brenner.
    Men "kvinne" betyr jo egentlig ingen av de delene heller..
    På min dialekt (nordlending) ligger ikke ordet kvinne så godt i munnen, da blir det "dame" og å være dame er plutselig å være ladylike, dydig.

    Hmm.. vanskelig det her.
    Men jeg synes forøvrig både begrepet "mann" og "kvinne" er sterke og positive begrep.

    Så hva er jeg da? Verken barn (jente) eller kvinne. Vi burde ha en menneskelig variant av ordet "kvige". Det kan godt være ei voksen ku, men hun er kvige helt til hun har kalvet. Men, det blir heller ikke riktig, for da er jeg liksom ikke kvinne før jeg har fått barn =] urgh!

    Lea, du får meg til å spinne tanker som en annen sukkerspinnmaskin! =P

    SvarSlett