En god feminist er en fri feminist?

Jeg lot meg bevege av Sorayas kommentar hos Hela Hustrun:

«Precis nu önskar jag återigen att jag hade en anonym blogg så jag kunde berätta för dig hur väl jag känner igen mig i den typen av tankar kring vikt. Det spelar liksom ingen roll hur mycket man är “en god feminist”, man är ju ändå helt hjärntvättad i hur man ska se ut. Och de två sidorna får gå i fajt med varandra hur ofta de vill, men det är ändå en av dem som nästan alltid vinner.»

Det er sant. Som engasjert feminist kan jeg ikke påstå at jeg er fri fra skjønnhetstyranni og normer. Jeg går ikke ut ubarbert i sommerklær (faktisk ikke i vinterklær en gang), og jeg tyr til diverse beskjemmede tiltak for å skjule den vesle kulemagen som oppstår under selskapskjolen når festmiddagen er fortært.

Det er viktig å påpeke at dette ikke bare er et kvinneproblem. Det er viktig å være klar over at menn også har skjønnhets- og styrkeidealer som de forventes å anstrenge seg for å leve opp til. Menn skal være stramme og brune og høye og ha hår på de rette stedene (ikke på ryggen!) og ren hud og velstelte negler og stor og nyvasket pikk. (Noen vil nok mene at det er lettere eller mer akseptert for menn å ta avstand fra disse spillereglene. Det vil jeg ikke uttale meg om.)

Men det forventes likevel mer av kvinner, omregnet i innsats. Før i tiden hadde kvinner mye mer tid til rådighet enn menn. (Ikke bondekonene, kanskje, men det er ikke dem som har definert idealet.) Slik er det ikke nå. Det er ingenting som tilsier at en kvinne i full jobb bør bruke to timer på badet hver dag for å holde fasaden ved like. Det er heller ingenting som tilsier at det er lurt for en kvinne i full jobb å sulte seg slik at ribbeina synes fordi «det skal man».

Det gjør derimot ingenting å pynte seg. Det er helt naturlig for både menn og kvinner å ville omgi seg med skjønne ting. Det er derfor vi kjøper malerier til stueveggene våre, det er derfor vi putter paraplyer i drinkene våre, og det er derfor vi ser oss i speilet før vi gjør oss klare til å si hei til verden.

Problemet oppstår naturligvis når våre estetiske anstrengelser går utover andre områder i livet vårt, enten det er tid til andre oppgaver, økonomi, søvn eller helse. I innlegget jeg lenker til øverst skriver hovedpersonen at hun har skulket å ta medisiner, for å unngå å legge på seg!

Skjønnhetsidealene kan bli farlige, og de ekstreme følgene har jeg inntrykk av oppstår oftere hos kvinner enn hos menn. Anoreksi, misbruk av «Barbiedop» eller andre midler, giftinnsprøytninger i ansiktsmusklene, forbrukslån til plastikkpupper som sprekker...

En  «god feminist» er ikke nødvendigvis en som tar avstand fra alle gjeldende oppfatninger om skjønnhet. Men for å være et godt og helt menneske tror jeg det er viktig å ikke la seg styre av dem. Det er lettere sagt enn gjort, javisst. Men helt og fullstendig mulig. Skaff deg heller en annen hobby.

Kommentarer

  1. Jeg har en teori på dette området som, — i den grad den stemmer — innebærer at dere kvinner selv sitter på en vesentlig del av nøkkelen for å kunne gjøre noe med dette.

    Teorien er som følger:

    Langt mer enn menn, er det dere kvinner selv som går rundt og har "forventninger" (jeg hadde nesten sagt "krav") til hverandres utseende. Jeg vet ingen som kan være så nådeløs i sin kritikk av andre kvinner, enn deres egne medsøstre!

    Provoserende? Håper ikke det. Håper heller det er tankemat! Eller enda bedre: At jeg tar feil! :)

    SvarSlett
  2. Tja, jeg vet i grunnen ikke, jeg, mannunderveis. Det er sikkert noe i det. Samtidig opplever jeg at mange menn ikke helt vet hvor mye arbeid som ligger bak et "gjennomsnittlig" kvinnelig utseende, og dermed ikke vet hva de ber om når de ber oss ta det litt med ro...:D

    Men uavhengig av hvem det er som stiller "kravene" er det jo faktisk uansett bare oss selv som kan gjøre noe med det!

    SvarSlett
  3. Hmm...

    Jeg tror det blir mye lettere å "gjøre noe med det" om dere slutter å stille så høye krav til hverandre.

    Høres litt ut som du/dere gjemmer dere bak en (mis)forståelse av at det er dere kvinner og bare dere som vet hva vi menn liker hos en kvinne. (Og at dere nettopp derfor også har full rett til å stille krav til og kritiserer hverandre...?)

    Nei, prøv heller å ta det "litt med ro" og la oss menn få sjansen til selv å bedømme resultatet! Det kan tenkes at du/dere blir overrasket! :)

    SvarSlett
  4. Vel...

    Jeg føler meg ikke veldig skyldig selv i forhold til å stille krav til andre kvinner; det fantes nok ei tid da utseendet spilte en større rolle for førsteinntrykket jeg fikk av mennesker enn nå, men jeg liker å tro at det ikke var det jeg formidlet likevel.

    Jeg vil nok si at min innstilling til problemet er en litt annen enn din. Jeg trodde nemlig for noen år siden at, akkurat sånn som du sier, vi kvinner har et skjevt bilde av hva menn vil ha.

    Den instillingen har fått seg en liten knekk etterhvert som jeg mye oftere får høre -- også av menn! -- at jeg ser best ut når jeg er sminket og pyntet. Jeg har også hørt kamerater ha klagende samtaler om hvordan kvinner "lar seg selv gå" når de er i et forhold, og lage liksom-brekningslyder over kroppsbehåring. Det påvirker meg mer enn kvinner har makt til å påvirke meg!

    Dette skjønnshetsfokuset er selvsagt ikke fremtredende hos alle menn, og ikke alle kvinner, hvem som er "verst" i snitt vet jeg ikke absolutt, selv om jeg som deg holder en liten knapp på kvinner selv.

    Det verste er nok de kravene vi stiller til oss selv, fordi vi gjerne aller helst vil se ut som Scarlett Johansson eller dama på H&M-plakaten eller den lekre kona til ham vi aldri fikk.

    SvarSlett
  5. Min referanseramme er stort sett begrenset til meg selv og mine mannlige venner, pluss kona og hennes venninner. Innenfor denne rammen kommer brorparten av de nedsettende bemerkningene om andre kvinner fra kona og hennes venninner.

    Jeg er ikke sikker på hvordan demografi og alder påvirker hvordan og i hvilken grad menn og kvinner stiller krav til hverandres og eget utseende, men jeg er ganske sikker på at bildet ikke er ensartet!

    (Jeg slår med andre ord beina under min egen generalisering! :)

    SvarSlett
  6. Hehe, ikke sant :D

    Det er nok ikke så enkelt å sette fingeren på hvor det ligger, og selv er jeg heldig som er omgitt av en indre kjerne der helt andre verdier råder.

    Likevel har vi alle våre egne krav -- det kunne ikke falle meg inn å sy fremmedlegemer inn under huden i brystene, men jeg tar det med bekymring når beltet må justeres et hakk ut.

    Poenget mitt er at jeg aldri faktisk ville takket nei til en festmiddag med kake til kaffen for det... Jeg blir mer selvbevisst uten sminke, men for et par uker siden ble jeg nødt til å gå i teateret uten, fordi jeg hadde glemt sminkesaker hjemme. Det var tøft, men det stoppet meg ikke fra å gå i teateret. Der ligger den grensa jeg skriver om.

    SvarSlett
  7. Det er en veldig interessant grense, akkurat den grensa der!

    For å spore litt av fra det opprinnelige temaet (og med fare for å begi meg ut i et minefelt), så tror jeg at det mer eller mindre er de samme mekanismene som gjør at vestlige kvinner føler seg nakne uten sminke, som også gjør at mange muslimske kvinner kjenner seg nakne uten sløret.

    SvarSlett
  8. Jeg tror du setter fingeren på noe veldig viktig, ja flere viktige ting. For det første vil jeg si at jeg kjenner meg igjen i det at presset fra menn som lager brekklyder over kvinner som "lar seg forfalle" i forhold er verre enn det andre utenfra fra andre damer, reklame etc.
    Dessuten opplever jeg det sånn at når jeg har interessante, givende ting å holde på med hvor jeg bruker meg selv og hodet og talenter, så slutter jeg ikke å pynte meg, men det er ikke like viktig. Det tar ikke så stor plass.

    Derfor er det nesten et "faresignal" hvis jeg blir altfor opptatt av fargen på neglelakken - det betyr at noe ikke er som det skal være :-)

    Jeg vil gjerne være fin, men det skal ikke være en heldagsjobb.

    SvarSlett
  9. Mann: Hm, ja, det er nok et poeng. For enkelte slørbærende kvinner tror jeg også at det å dekke til håret kjennes like selvsagt nødvendig for anstendigheten som for oss å dekke til puppene.

    Cat: Jeg har ikke tenkt på det sånn -- at økt utseendebesettelse er symptom på at det er noe annet som mangler -- men det høres veldig logisk ut.

    Takk for interessante svar! Jeg tror nok enhver bør finne den balansen som gjør hin lykkelig og i stand til fritt å dyrke eventuelle andre sider ved personligheten sin :D

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

En dag skal vi dø, men alle de andre dagene skal vi leve.

Hvor gammel jeg er

Matematikk overalt.