Gud, hvis det er det du heter

Jeg har det som Elisabeth; det er lenge siden jeg har pratet med deg. Jeg burde kanskje skrive Deg?

Uansett, Gud, så tror jeg ikke på at du er en skjeggete mann, eller i det hele tatt en personskikkelse egentlig. Jeg vet nå ikke helt med alle disse religionene og hellige skriftene, men jeg stoler heller ikke på dem som mener at Sannheten bare er det vi mennesker har klart å putte i reagensrør og under mikroskoper og bevise fram til dags dato.

Det er vanskelig å snakke med andre om deg, for jeg vil helst ikke bli motsagt. Jeg vil ikke at noen skal knuse livsløgnene mine. Det er det eneste jeg savner med å henge inne i korsbelagte hus med korsbehengte (og i blant korsbefengte) mennesker; den selvsagte handlingen å be sammen. Det er i grunnen ikke så farlig, men jeg skulle ønske jeg torde å snakke med andre om hva jeg tror på. Det tør jeg ikke, så derfor skriver jeg det på Internett i stedet. Slående logisk, ikke sant? Men du er kanskje ikke en stor tilhenger av logikk likevel?

Du har ingen grunn til å være stolt av meg, Gud. Jeg har løyet og stjålet og sluntret unna og vært lat og feig. Og det hender jeg blir sint på deg, Gud. Mennesker dør og sulter og sloss, og jeg vandrer rundt i mørket og du gir meg ikke akkurat noen fasit eller noe kart.

Likevel hender det at jeg også må takke deg. Enten du nå er en skjeggete julenisse på en sky, en god og altomfattende energi, viljen bak en rekke partikkeleksplosjoner eller tilfeldighetene bak de samme.

Takk for de uante kreftene som kommer et eller annet sted fra når jeg er nede. Takk for vakre farger og lys og barnelatter. Takk for at du plasserte verdens fineste mann et sted i nærheten av meg for et års tid siden. Jeg vil love deg å ta godt vare på ham.

Takk for at jeg har en drøm og en mening med livet. Jeg skal ikke svikte den.

Takk for at jeg har en kropp som virker og er ved god helse. Jeg skal behandle den pent.

Mer kan jeg ikke love deg, og det kan hende det blir lenge til du hører fra meg igjen. Takk for at du ikke gir meg opp.


Kommentarer

  1. Tusen takk for at su skjønner hva jeg mener! Det er så rart å snakke med noen du egentlig ikke tror på (for min del), men at man merker et hjeper likevel!

    SvarSlett
  2. Like you read my mind...

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

En dag skal vi dø, men alle de andre dagene skal vi leve.

Matematikk overalt.

Hvor gammel jeg er