lørdag, oktober 24, 2009

Mer å ta i, mer å være glad i

Jeg er en gammel, gammel dame til sinns, og nå innser jeg etterhvert at mitt folk taper.

Jeg savner tiden da bøker, film og musikk var noe fysisk som man stilte ut i stua si; da man på besøk i et nytt hjem raskt kunne få et overblikk over vedkommendes smak og stil og dannelse og muligens flaue historie.

Jeg savner da man ga mixtapes, eller mix-cd'er for den saks skyld, til dem man hadde et godt øye til. Spotify-spillelister er bare ikke like romantisk.

Riktignok bor jeg akkurat nå i et hjem hvor vi har hele den ene langveggen i stua dekket av ei gigantisk bokhylle, og to velfylte cd-søyler står og troner mot kortveggen. Jeg kan fortsatt med fynd og klem dra ordbok eller Shakespeares samlede ut av hylla når det oppstår diskusjon i festlig lag. (Eller det oppslagsverket som er mest brukt nettopp i festlig lag her: Oslo byleksikon.)

Men det er allerede en stund siden jeg kjøpte en CD, og jeg har begynt å punge ut til Spotify så jeg kan streame musikk til mobilen. Hvor lang tid tar det før jeg kjøper alle bøkene mine til et sånt der lesebrett mon tro?

De fleste jeg kjenner på min alder har jo alt rukket å bygge seg opp en bok- og platesamling av en viss størrelse, men hvis du om tjue år besøker stuene våre, vil bokhyllen være som et museum, et stillbilde av tiden, dette leste vi i 2010?

Jeg prøver å tenke på mulige løsninger, som fortsatt gjør det mulig å skanne nye bekjentskapers preferanser raskt. (Jeg mener, du vil jo virkelig sørge for ikke å gå til sengs med noen som hører på DDE.) Kanskje vi alle kan ha en sånn mediesenter-skjerm i stua vår, hvor biblioteket vårt ruller over skjermen?

Er det virkelig bare jeg som savner fysiske bøker og musikk i den grad at jeg ser meg nødt til å adoptere alle feitingers favorittslagord: mer å ta i, mer å være glad i...?

3 kommentarer:

  1. Du er ikke den eneste, nei! Et lesebrett ligger langt fram i tid for min del, om jeg i det hele tatt kommer til å anskaffe et. Jeg er dessuten såpass gammel at jeg savner LP-coverne, en CD-booklet er liksom ikke helt det samme! (Men digital musikk er på sett og vis greit også, da..)

    SvarSlett
  2. Jeg tror det skal mer til for at bøkene forgår. Alle elsker jo lukten av en ny bok. Og å bla i sidene. Og å sette eselører, og å skrive egne kommentarer. Hvis lesebrettet gir alt dette, tja, hm, kanskje.

    CD-ene mine ligger alle i en koffert på loftet, for jeg hører jo bare på dem som mp3 på iPoden. Jeg har vurdert å donere samlingen til lillesøster, men foreløpig ligger de bare der og råtner. Til gjengjeld gir jo iPoden da enhver som skulle lure svært god info om hva jeg hører på. Pluss kanskje litt info om noe som har havnet der av uvisse grunner.

    Men jeg liker det jeg og. Håndfaste ting, altså. (Jeg vet ikke hvor jeg ville med dette innlegget, jeg tror jeg bare ville fortelle mitt ståsted.)

    SvarSlett
  3. Jeg hører fortsatt på vinylplatene mine, så jeg er vel ikke den rette til å uttale meg om fremskritt, men jeg tror boken er trygg. Man har spådd bokens undergang tusenvis av ganger, men den holder stand.

    SvarSlett