Kjærlighetsbrev fra skisseboka

(Rett etter at jeg hadde tegnet dette, gikk vi ut for å grille i sola. Vi klønte litt med å få fyr på grillen, og da vi endelig fikk det til... pøsregn, etterfulgt av hagl. Hagl er ikke nevnt i dette kjærlighetsbrevet.) I'm reading: Kjærlighetsbrev fra skissebokaKvitre dette!

En god feminist er en fri feminist?

Jeg lot meg bevege av Sorayas kommentar hos Hela Hustrun:

«Precis nu önskar jag återigen att jag hade en anonym blogg så jag kunde berätta för dig hur väl jag känner igen mig i den typen av tankar kring vikt. Det spelar liksom ingen roll hur mycket man är “en god feminist”, man är ju ändå helt hjärntvättad i hur man ska se ut. Och de två sidorna får gå i fajt med varandra hur ofta de vill, men det är ändå en av dem som nästan alltid vinner.»

Det er sant. Som engasjert feminist kan jeg ikke påstå at jeg er fri fra skjønnhetstyranni og normer. Jeg går ikke ut ubarbert i sommerklær (faktisk ikke i vinterklær en gang), og jeg tyr til diverse beskjemmede tiltak for å skjule den vesle kulemagen som oppstår under selskapskjolen når festmiddagen er fortært.

Det er viktig å påpeke at dette ikke bare er et kvinneproblem. Det er viktig å være klar over at menn også har skjønnhets- og styrkeidealer som de forventes å anstrenge seg for å leve opp til. Menn skal være stramme og brune og høye og ha hår på de rette stedene (ikke på ryggen!) og ren hud og velstelte negler og stor og nyvasket pikk. (Noen vil nok mene at det er lettere eller mer akseptert for menn å ta avstand fra disse spillereglene. Det vil jeg ikke uttale meg om.)

Men det forventes likevel mer av kvinner, omregnet i innsats. Før i tiden hadde kvinner mye mer tid til rådighet enn menn. (Ikke bondekonene, kanskje, men det er ikke dem som har definert idealet.) Slik er det ikke nå. Det er ingenting som tilsier at en kvinne i full jobb bør bruke to timer på badet hver dag for å holde fasaden ved like. Det er heller ingenting som tilsier at det er lurt for en kvinne i full jobb å sulte seg slik at ribbeina synes fordi «det skal man».

Det gjør derimot ingenting å pynte seg. Det er helt naturlig for både menn og kvinner å ville omgi seg med skjønne ting. Det er derfor vi kjøper malerier til stueveggene våre, det er derfor vi putter paraplyer i drinkene våre, og det er derfor vi ser oss i speilet før vi gjør oss klare til å si hei til verden.

Problemet oppstår naturligvis når våre estetiske anstrengelser går utover andre områder i livet vårt, enten det er tid til andre oppgaver, økonomi, søvn eller helse. I innlegget jeg lenker til øverst skriver hovedpersonen at hun har skulket å ta medisiner, for å unngå å legge på seg!

Skjønnhetsidealene kan bli farlige, og de ekstreme følgene har jeg inntrykk av oppstår oftere hos kvinner enn hos menn. Anoreksi, misbruk av «Barbiedop» eller andre midler, giftinnsprøytninger i ansiktsmusklene, forbrukslån til plastikkpupper som sprekker...

En  «god feminist» er ikke nødvendigvis en som tar avstand fra alle gjeldende oppfatninger om skjønnhet. Men for å være et godt og helt menneske tror jeg det er viktig å ikke la seg styre av dem. Det er lettere sagt enn gjort, javisst. Men helt og fullstendig mulig. Skaff deg heller en annen hobby. I'm reading: En god feminist er en fri feminist?Kvitre dette!

Å alltid vite sitt eget beste

Av alle idiotiske forslag fra FrP-landsmøtet, tar forslaget om foreldrestyrte skoler kaka. Det er ikke lenge siden vi fikk høre om at foreldre stiller til konferansetime med advokat for å skaffe sitt barn bedre karakter. Og vi vet det jo, at det finnes en haug med myrsnipeforeldre der ute som nekter å innse at deres barn er en mobber, en unnasluntrer eller rett og slett bare har litt lærevansker. Jeg har vært vitne til foreldre som har begynt å fysisk sloss over sine barns konflikt!

Ikke bare det, men alle som har spesialkompetanse på et eller annet, det vil si alle som har en jobb de på en eller annen måte er utdannet til, vet hvor pinlig det er når andre mennesker, ofte i fullt alvor, oppfører seg som om de vet hvordan den jobben kunne vært gjort bedre.

Man kan si mye rart om dagens skole, og om lærerutdanningen og lærerne, men de er det beste vi har.

FrP har kanskje en ideologi som handler om at indiviiiidet alltid vet sitt eget beste, men i ytterste konsekvens faller liksom hele ideen om skole litt sammen, da. Har du noe å lære meg? Det fantes ei tid da hver mann sto for seg selv og virkelig var sin egen lykkes smed. Den kaltes steinalderen.

Nei, Siv.

Én ting til: hvorfor fremstilles det som en sjokknyhet at FrP ikke har fått gjennom noen forslag på stortinget? Det er ikke så veldig merkelig all den tid flertallet av folket (og dermed stortingspolitikerne) er mot FrP-politikk... I'm reading: Å alltid vite sitt eget besteKvitre dette!

Grøsserfredag

...og så jeg som hadde tenkt å gå og få byttet sykkelslange...

G-sport i Storgata reklamerer med dette:

I og med at engelsk ordliste forklarer følgende:

Da er det vel ikke helt rart at jeg tenker:

OK, gledesdrepere, jeg vet at det finnes noe som heter Goretex som trolig ikke er helt irrelevant her. Men tør du virkelig stole blindt på at det er det de mener? I'm reading: GrøsserfredagKvitre dette!

Hurra for meg!

I dag fyller bloggen Meningen med livet tre år! På tre år har jeg klart å produsere såvidt mer enn en post for hver dag i ett år, med rimelig ujevne mellomrom. 

Jeg startet naivt og uerfarent med en temmelig privat dagboksblogg, men ble raskt kjent med et bloggmiljø som inspirerte meg til å skrive om samfunn og kultur og likestilling også. Ikke for at jeg sluttet å være personlig; dere har fulgt meg gjennom frieri og forlovelse, gjennom samlivsbrudd og frem til et nytt forsøk, gjennom emostunder og optimismeøyeblikk.

Jeg har blitt flinkere til å skrive etterhvert som jeg har skrevet, lest, sjekket kilder og slått opp mange ord i ordboka, men jeg har også mistet noe av gnisten og inspirasjonen, synes jeg.

I anledning bloggbursdagen min synes jeg du skal legge igjen et hei i kommentarfeltet! Fortell gjerne hvor lenge du har lest denne bloggen, hva du har likt best og/eller dårligst, hva du lurer på eller vil lese mer om eller noe helt annet!

Og, husk, jeg er glad i deg! :)

I'm reading: Hurra for meg!Kvitre dette!

Kyssemandag

Bildet ovenfor kommer fra «tegne»serien A Softer World, som kombinerer duse, analoge (?) fotografier med tekst i stripeformat. Stripene kan være underfundige, søte, galgenhumoristiske eller dystre, men er alltid vakre.

Og mens vi snakker om kyssing; jeg har aldri vært en fan av Le Love, den er for søtsuppete for meg. Av en eller annen grunn liker jeg Kiss Me Daily bedre. Den er dedikert helt og holdent til fysiske uttrykk for kjærlighet, nærmere bestemt kyss.

Hvis du fortsatt synes det er for klissete, tenk på at menn som kysser kona si før de går på jobb lever lenger, er involvert i færre bilulykker (!) og tjener mer... Mer om kyssing i New York Times.

*Smask* I'm reading: KyssemandagKvitre dette!

Dikt til meg selv, 08.05.09

Tidligere har jeg postet et par dikt jeg skrev som fjortis; jeg har en liten diktsamling fra den tiden liggende. Dette har jeg faktisk skrevet til meg selv i dag, 08.05.09. Jeg er ingen André Bjerke akkurat, så bær over med meg, OK?

Da du trodde du kunne, men ikke fikk til

Da enda en plan gikk i vasken

Og ingen fugl Føniks som varmende ild

Kom stigende opp i fra asken

Da latskap og klønethet, uorden, rot

Fikk overtak på ambisjonen

Og hverdager levdes på autopilot

Mens du lengtet mot endestasjonen

Selv da var du sterkere enn du selv så

Du ga aldri helt opp å prøve

Om du ikke var en av de flinkeste få

Så finnes en drøm under støvet

Det neste forsøket begynner i dag

Glem skuffelser, nederlag, tårer

Det finnes en sjanse i hvert hjerteslag

Og du, du kan ro uten årer!

I'm reading: Dikt til meg selv, 08.05.09Kvitre dette!

Ikke glem Delara!

(På oppfordring fra Gina.)

Delara Darabi ble henrettet første mai. Det betyr at akkurat denne kampen, som ble ført blant annet med tusenvis av penner og tastaturer verden over, er tapt. Men det finnes mange andre som Delara som trenger at vi fortsetter å kjempe!

Delara Darabi ble henrettet for et mord som ble begått da hun var 17 år gammel. Hun tilsto opprinnelig drapet, men trakk senere tilståelsen og sa at en venn hadde bedt henne om å ta skylden for mordet fordi de trodde at hun som mindreårig ikke ville risikere henrettelse.

Amnesty International mener at Delara ikke fikk en retteferdig rettergang. Retten nektet nemlig å gjenoppta saken ved framleggelsen av nye beviser som hennes advokat mente ville bevise at hun umulig kunne ha begått mordet. Delara Darabi bedyret sin uskyld helt til siste slutt.

Iranske myndigheter brøt sine egne løfter fra 19.april om at henrettelsen var utsatt i to måneder. Verken hennes advokat eller familie ble varslet om henrettelsen i forkant, stikk i strid med iransk lov som krever 48 timers varsel.

Iran har henrettet minst 42 mindreårige forbrytere siden 1990, åtte av disse ble henrettet i 2008 og en i januar 2009. Her kan du lese om barnehenrettelser i Iran.

Ikke glem Delara Darabi, og ikke glem de andre. Amnesty International fortsetter å sloss mot dødsstraff og for rettssikkerhet. Se hva du kan gjøre her. Eller ta tastaturet fatt og blogg for Delara du også! I'm reading: Ikke glem Delara!Kvitre dette!

Sofa, svigers og sju sorter

Min eks-svigermor sa en gang til sin venninne, mens jeg var til stede, «man håper at de [sønnene] ikke skal bytte ut [kjærester] igjen, man blir jo så glad i dem.»

Jeg håper hun mente det, og vet at det går begge veier, selv om jeg nå har fått en etterfølger som fortjener en like uforbeholden plass i familien deres.

2008 var Det Store Mannebytteåret, og det verste med sånne ting synes jeg er alt som omgir det. Familie en har regnet som sin egen, maten de lager, særegenhetene deres. Og leiligheten man bor i, alt det som gjør det til et hjem; nips, møbler og felles sjel.

Det skjedde noe rart i går. Eks-mannemumsen, min tidligere forlovede, sendte en sms og lurte på om jeg ville ha sofaen som står i leiligheten hans, den jeg en gang bodde i. Vår sofa, den flotte skinnsofaen som vi var så i tvil om vi skulle kjøpe, for den var jo litt dyr, men på salg, siste dag, og vi måtte bestemme oss. Sofaen der vi så mange kvelder har sovnet i hverandres armer foran TV'en, der vi har drukket te og planlagt ferier, og der en av oss våknet om morgenen hvis vi hadde kranglet i fylla.

Det forunderlige var at dette skjedde nøyaktig samtidig som prinsen og jeg ventet nervøst på beskjed fra eiendomsmegler, en beskjed som til slutt var positiv: vi får kjøpe drømmeleiligheten vår. Der skal vi skape et hjem, henge opp ting på veggene, synge, danse, og bake sju sorter til jul på det store kjøkkenet.

Jeg anstrenger meg for å gå inn i det med like mye hjerte og sjel som forrige gang, og det er ikke så vanskelig, for han er også en bra mann, og han har også en fin familie, dette er også en fin leilighet og vi har også en fremtid.

Man blir glad i både sofaer og svigerser, og godt er det. Man må jo bare satse på at det ikke blir flere utskiftninger på en stund, ikke sant? I'm reading: Sofa, svigers og sju sorterKvitre dette!

Thatchers kulturelle Storbritannia

I går, 4. mai, var det tretti år siden Margaret Thatcher tiltrådte som statsminister i Storbritannia, starten på et elleve år langt regime som har ettervirkninger langt inn i dagens Storbritannia.

Svenske Aftonbladet har en interessant artikkel om kunst og kultur under Thatcher. (Man kan si mye om hvordan Thatcher har påvirket dagens britiske samfunn hva angår skole-, arbeids-, bolig- og velferdspolitikk, men jeg tør ikke — jeg er riktignok akkurat gammel nok til å huske en regjerende Thatcher snakke på nyhetene, jeg har sett filmer om Falklandskrigen og gruvearbeiderstreiken, men jeg kan ikke nok.)

Om Thatchers innvirkning på britisk kultur skriver Aftonbladet:

«De premiärministrar som innehaft posten efter Thatcher – Major, Blair och Brown – har inte på något vis lyckats uppfylla sin föregångares roll som kulturens kollektiva symbol för ondskan.»

Det er ikke spesielt underlig; Thatcher førte ikke bare en hard og kommersialiserende kulturpolitikk, men viste også en nokså åpen personlig forakt for det meste av kunstneriske uttrykksformer.

En fiende for kulturen er bra for kulturen, kan det argumenteres. Motstand og politisk vilje skaper sterk og meningsbærende kultur, men å skjære ned kulturens økonomiske levekår til beinet vil alltid gå ut over både mangfold, tilgjengelighet, kvantitet og kvalitet, i motsetning til hva liberalismeromantikere liker å tenke. Kunstneren som kan leve av kunsten sin, leverer bedre kunst enn han som i tillegg tilbringer ti timer i døgnet med å servere ved bord (eller med å grave etter mat i søppelkasser).

The Guardian skriver om kunstneres inntrykk av kultur under Thatcher-årene.

«Even today, theatre, like so many features of public life including the BBC, is still suffering from the 80s assault on fundamental principles.»

Noe kultur hadde aldri blitt til om det ikke hadde vært for Margaret Thatcher, men likevel: fjerde mai 1979 var en mørk dag for kulturarbeidere så vel som andre arbeidere i Storbritannia. Det er bedre å ha noe å sloss for enn noe å sloss mot. 

Vi har et stort parti i Norge som har programfestet at kulturen skal være «basert på personlig engasjement og frivillighet». Det burde alarmere flere enn meg. I'm reading: Thatchers kulturelle StorbritanniaKvitre dette!