Dagbok, usortert

Noen skal gifte seg snart, og jeg får tårer i øynene bare ved tanken, og håper sånn at de skal få det til, alle som prøver denne evig kjærlighet-greia.

Jeg liker så utrolig godt å fotografere analogt, med gammeldags film, og ikke se hva jeg har fanget før uker senere. Det irriterer meg, men jeg elsker det.

Jeg er verdens tøffeste dame, og det er nesten ingen som vet det, og av dem som vet det, er det nesten ingen som skjønner det.

Jeg planlegger en lang togtur med mannen i mitt liv. Europa, slott og borger, Istanbul, øl, billigliv, svette sovevogner og søvnunderskudd. Jeg tror det skal bli bra, veldig bra.

Og sånn ligger det an i 2010: Jeg kan ikke så mange russiske ord som jeg skulle ønske, men jeg kan løse rubiks kube helt selv, selv om det ikke går så fort, og endelig er det sånn at de menneskene som liker meg best, også er de menneskene jeg liker best. Jeg tror i alle fall at det er sånn.

Jeg liker den handikappede krøplingfisken best av alle fiskene i akvariet mitt, på samme måte som jeg liker livet best sånn det er akkurat nå: ikke perfekt, men kompromisstløst og ærlig, og helt meg.

Dette, og litt til, skriver jeg i dagboken min, mars 2010.

Kommentarer

  1. Det høres aldeles perfekt ut!! :)Jeg smilte mens jeg leste...

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

En dag skal vi dø, men alle de andre dagene skal vi leve.

Matematikk overalt.

Hvor gammel jeg er