Den som gir seg er en dritt

Jeg synes det er ubehagelig at jeg har fordommer, men det har jeg, altså. Nå skal jeg lufte en av fordommene mine, skremme den ut i lyset, og det vil sikkert såre og støte noen, så derfor må jeg si med én gang at jeg vet at det er en dustete fordom, og jeg vet at den ikke gir noe grunnlag for generalisering. Den har heller ingen praktisk betydning for hvordan jeg behandler andre mennesker.

Men: jeg har fordommer mot skilte mennesker, eller mer nøyaktig mennesker som har brutt opp fra et langt samliv.

«Den som gir seg er en dritt», sier Frida med hjertet i hånden.

Jeg har foreldre som har vært gift i over tredve år, svigerforeldre som har vært gift i over tyve, og min søsters mann har alt vært inne i bildet i en tretten års tid (?). Hvor vanskelig kan det være? tenker jeg, og vet selvfølgelig at det blir feil, at det finnes tusen grunner og at noen forhold bare ikke er sunne. (Men å plutselig finne ut noe sånt etter ti år...? Å gjennom årevis ha samlet mot til å bryte ut av et voldelig eller destruktivt forhold er selvsagt noe helt annet, men la oss innse det: de aller fleste samlivsbrudd har langt mindre dramatiske forhistorier.)

«Den som gir seg er en dritt», tenker jeg, og i det mørke fordomsstedet inni meg murrer det en forestilling om at mennesker som velger en livspartner og står ved det valget, gjennom de gode og de ikke så gode og de helt forjævlige dagene, er klokere, mer sympatiske, sterkere og generelt sett bedre mennesker. For eksempel er Michael Palin, gift med ungdomskjæresten i cirka hundre år, helt klart den overlegne Pythonen over flergangsskilte John Cleese, og Michael J. Fox kan bare be de andre Hollywood-gutta om å ta seg en bolle.

Alt dette bunner selvsagt i at jeg vil at det skal være sånn. Ikke bare sånn at mennesket egentlig er et elskende og monogamt dyr, men at om man bestemmer seg for det, vil man få det til. Og har man til og med lovt foran Gud eller Hvermann og vitner, da må man, for faen. There is no try.

Film er film, og i virkeligheten er det ikke så enkelt som verken Yoda eller Frida skal ha det til, noe tusenvis av tøffe, flinke aleneforeldre vil skrive under på, for ikke å snakke om alle dem som traff den Rette med stor R på andre bordsetting. Og ingenting er svarthvitt og blablabla. Det finnes mange gode årsaker til at folk gjør som de gjør. Men det finnes faen meg mange dårlige også!

Det er deilig å kunne forenkle litt i livets store spørsmål, og derfor siterer jeg gjerne, stikk i strid med fornuft og med den alminnelige folkemeningen, Euripides:

«He is not a lover who does not love forever.» 

Kommentarer

  1. Jeg kunne skrevet mye. Jeg har skrevet mye. Så jeg skriver ikke så mye her, nå.

    Når det er sagt, så er jeg i bunn og grunn enig med deg. Det er for mange som gir seg for lett.

    SvarSlett
  2. Og jeg, for min del, har foreldre som har vært gift over førti år.

    Og for rundt tretti år siden begynte søsknene mine og jeg å drømme om at de kunne la hverandre slippe, og ikke minst la _oss_ slippe et liv i iskald disharmoni.

    For mange er det nok unødvendig å legge til at en oppvekst som dette har lagt grunnlaget for tre nye voksenskjebner med store problemer med relasjoner, og stadige energitap. Men jeg nevner det likevel.

    SvarSlett
  3. Fantastisk skrevet! Jeg kunne virkelig ikke vært mer enig. Jeg mener på generell basis at folk gir opp for lett i forhold nå i dag. Om de møter på et problem er det bedre å ta letteste utvei (skilsmisse) enn å ordne opp i problemene. Det er inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha sett en del av mine vennepar skille seg. Håpløst!

    Jeg syns også det er trist fordi jeg ønsker å tro på kjærligheten. Tro at det er mulig å leve sammen i maaaange år. Alle årene er sikkert ikke like lykkelige, men jeg mener at man skal holde sammen i gode OG onde dager. Nemlig.

    Kjempefin blogg du har her! Utrolig hva man kommer over ved en tilfeldighet. Kommer til å følge med her fremover!

    SvarSlett
  4. mannunderveis: Ja, jeg leser alt du skriver og tenker mye på det. Jeg er glad for at du deler!

    Tehme Melck: Takk! :)

    Anonym: Takk for tankevekkende kommentar. Slike situasjoner har jeg aldri opplevd i min nærhet eller en gang bekjentskapskrets, tror jeg. Derimot har jeg sett folk slite og kjempe og ha det jævlig over en periode på flere år, for så å bli som nyforelsket igjen og aldri slippe hverandre.

    Petrine: Tusen takk! Det var det der med gode og onde dager, ja. Jeg vet ikke hva fremtiden vil bringe meg og min kjære, men verden trenger naive mennesker :D

    SvarSlett
  5. Jeg synes det er befriende å se noen som sier ting rett ut. For noen dager siden så jeg et par i syttiårene på t-banen. Jeg legger ofte merke til pars nonverbale kommunikasjon; i så måte er det mye forstemmende å se på min lokale Rema-butikk: Livstrøtte par i slutten av tjueårene som allerede har sluttet å snakke sammen. Men dette t-bane-paret omga seg med en nonverbal kommunikasjon som sa: "Vi kjenner hverandre ut og inn, skjønner dere. Vi leser hverandre som to åpmne bøker, og vi kunne gitt opp mange, mange ganger, men vi fant ut at det beste var å bli. For hva var alternativet?"

    SvarSlett
  6. Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.

    SvarSlett
  7. Det er jo kjempelurt å forbli gift med en mann (eller kvinne) som ikke slår deg og ikke drikker opp familiens penger - hvis man blir utstøtt av samfunnet eller ikke kan jobbe mer. Men hvis det er sånn at du klarer deg like bra uten som med, så kan det jo være sånn at det ikke nødvendigvis er sånn at du og aller rundt deg får et bedre liv av at du "holder ut" til dovre faller. jeg hadde ikke satt særlig pris på å blitt "holdt ut" et helt liv heller.

    SvarSlett
  8. Vel, Elise, jeg tror nok vi har litt ulikt syn på kjærligheten. Jeg tror (og har sett, og opplevd) at man kan ha lange kneiker og dårlige perioder, men at ekte kjærlighet våkner til liv igjen enda mer glødende enn før etter de «onde dagene».

    Det er helt i orden å mene noe annet, men da bør man heller ikke avlegge løfte i tinghus eller kirke synes jeg.

    SvarSlett
  9. Men det er jo nettopp dette som er innsikten det er snakk om her, er det ikke? At erkjennelsen av at man "mener noe annet" kommer etter at man har avlagt løfte i tinghus eller kirke?

    For de aller fleste tror sikkert det er et godt ekteskap som venter, og uansett er nok overbevisningen stor om at akkurat sitt eget ekteskap vil kunne kjempes i land igjen om det skulle bli vanskelig. Og etter denne erkjennelsen er det altså noen som pent må innse at det dessverre blir ødeleggende gjennom et langt liv, mens andre slipper å oppleve mer enn litt ruskevær som kan rettes opp med bare utholdenhet og kanske mer eller mindre lange og tunge depresjoner.

    Så min mening er at den som faktisk har sluppet å få dette nært på kroppen, skal være glad for det. Og samtidig innse at det slett ikke er sikkert det er noen personlig bragd eller egenskap som er årsak til den heldige situasjonen.

    At ekte kjærlighet våkner til liv igjen etter noen års nedtur, inkluderer jeg da i den heldige situasjonen. Jeg tar det som en selvfølge at alt som kan prøves blir prøvd, og lykkelig er den som altså greier det. At noen heller ikke prøver alt som kan prøves, synes jeg det blir vanskelig å mene noe om. Det kan fort bli en skikkelig ammunisjon med stein der man sitter i glasshuset sitt.

    SvarSlett
  10. Aner jeg et frieri i emning....?

    SvarSlett
  11. Anonym: Vet du hva, jeg har tenkt en stund på denne kommentaren, og selv om det du sier høres fornuftig ut — og hadde vært fornuftig om det ikke var kjærlighet det handlet om — så klarer jeg ikke være enig. Ikke litt, en gang. Jeg er faktisk skikkelig, skikkelig uenig.

    tante: Nei, haha, jeg har fridd til noen før, jeg, og det holder liksom med én gang for meg. Kjæresten min vet at det får han ta ansvar for selv hvis han nå skulle få det behovet.

    SvarSlett
  12. Jeg får prøve å analysere meg frem til uenigheten din for egen maskin, da. Du mener mitt synspunkt hadde vært fornuftig om det ikke var kjærlighet det handlet om.

    Men tror du ikke nettopp det at det er kjærlighet det handler om/har handlet om, gjør det hele så komplekst og så ømfindtlig at det er fullt mulig å ødelegges av et usunt forhold?

    Jeg er faktisk nysgjerrig på hvilken måte du er skikkelig, skikkelig uenig.

    SvarSlett
  13. Hei, anonym!

    Vel, jeg presenterte ingen ytterligere argumenter fordi dette ikke er noen debattsak for meg; det er helt greit om folk er uenige. Dessuten ligger mine hovedårsaker til hva jeg mener i følelser og ikke fornuft. Men jeg skal forsøke å utdype.

    Hvis det som du skriver er «flaks» å havne i et livslangt og sunt forhold, hvorfor er det for eksempel slik at skilsmissebarn oftere blir skilt enn andre? Jeg opplever det som at mennesker har ulik «arbeidsmoral» i forhold til kjærligheten, og ulik grense for og oppfatning av hva som er et såkalt usunt forhold. Jeg holder forhold med psykisk og fysisk vold og alvorlig psykisk sykdom utenfor, jeg tenker mer på når folk bruker ord som «Jeg mistrives», «Jeg får ikke realisert meg selv».

    Du skriver «At erkjennelsen av at man "mener noe annet" kommer etter at man har avlagt løfte i tinghus eller kirke?», og det er selvsagt riktig i noen tilfeller.

    Men du skriver også «Så min mening er at den som faktisk har sluppet å få dette nært på kroppen, skal være glad for det. Og samtidig innse at det slett ikke er sikkert det er noen personlig bragd eller egenskap som er årsak til den heldige situasjonen.»

    Her er jeg uenig. Riktignok er jeg, og det innrømmer jeg, så ung og uerfaren (jeg er i mitt andre samboerforhold, dog...) at jeg kun kan fortelle hva jeg tror og hva jeg har sett utenfra. Jeg opplever det som at dem som holder ut kan være gjennom mer enn et lite «ruskevær», som du utrykker det som! Dessuten har jeg hittil til gode å se et forhold som går direkte fra idyllisk til destruktivt. Som Anais Nin uttrykte det: «Love never dies a natural death. It dies because we don't know how to replenish its source. It dies of blindness and errors and betrayals. It dies of illness and wounds; it dies of weariness, of witherings, of tarnishings.»

    Min opplevelse, basert på de forhold og ekteskap jeg har fått bevitne relativt nært, er at dem du beskriver som prøver og prøver og til slutt ikke har noen annen utvei enn å gi opp, helt klart finnes, men de utgjør ikke så mange som de femti prosentene av ekteskapsinngåere som ender med å skille seg, jeg vil faktisk mene at det er langt der i fra.

    Du sier det er fare for å sitte i glasshus og kaste stein, men jeg synes jeg er rimelig defensiv i blogginnleggets første avsnitt; dette er kun mine følelser.

    Til slutt, du skriver «Men tror du ikke nettopp det at det er kjærlighet det handler om/har handlet om, gjør det hele så komplekst og så ømfindtlig at det er fullt mulig å ødelegges av et usunt forhold?»

    Nei. Det tror jeg ikke. Det er stikk i strid med alt jeg har erfart om kjærlighet, og alt jeg er overbevist om at kjærlighet er. Slik er det for meg. Jeg vet faktisk ikke hvordan jeg kan utdype dette.

    SvarSlett
  14. Jeg vil du skal ha rett. Og jeg tenker at noe av nøkkelen ligger i å følge med. Skal kjærlighetsforholdet bli livslangt må vi følge med. Hver dag, uke, måned, år. Se hverandre. Hvor er vi og hvor er vi på vei? Er vi på samme vei, veier med sammenfallende stier, eller er vi på vei hver vår vei? Hvis vi følger med, kan vi klare å justere og endre kurs før det er for sent. Da kan vi klare å vokse hver for oss og sammen. Jeg har opplevd og sett alt for mange eksempler på det motsatte. Men jeg mener det er mulig. Satser alt på det.

    Veldig befriende innlegg. Gleder meg til å utforske bloggen din.

    SvarSlett
  15. Støtter det du sier, helt til Dovre faller. Og skulle Dovre falle, er det ikke min skyld...

    Et hvert (rimelig sunt) forhold må det jobbes med. Som oftest holder det at de to det gjelder jobber med det. Men, av og til trenger man hjelp. Og er man for stolt til å be om hjelp, får man bare ta følgene.

    PS. ALLE forhold trenger man å jobbe med. Jeg f.eks. jobber med å være en best mulig pappa. Ikke like enkelt bestandig det heller.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

En dag skal vi dø, men alle de andre dagene skal vi leve.

Matematikk overalt.

Hvor gammel jeg er