Husmorporno for hipp ungdom (Bokblogging, dere!)

Det er ikke ofte jeg blogger om bøker jeg leser. Men jeg leser altså bøker... Det som er litt pinlig, er at når jeg nå først blogger om lesestoff, er det ikke om klassikerne av Hamsun og Kafka som jeg har kost meg med, eller om favorittbøkene mine av Mykle, Zafón og Thirlwell, men om den mest lavkulturelle bokserien jeg har lest siden min tid i tl-klubben med Sweet Valley High og Barnevaktklubben.

Jeg leser nemlig Southern Vampire Mysteries-serien, bøkene bak True Blood. Det er skikkelig lettlest-litteratur. Dog gjennomført og selvironisk sådan, derfor må jeg erklære meg hektet.

«I was almost packed, and I'd put in a couple of romances and a mystery in case I got a little time to read. I am self-educated from genre books.»

Sånn kan det også sies. Som du skjønner leser jeg bøkene på engelsk, og ettersom jeg har sett litt av TV-serien får den telepatiske servitrisen Sookie Stackhouse sin fortellerstemme lett en bred sørstatsaksent i hodet mitt.

Sexscenene i bøkene kan være ganske... kleine. I bok 1 tok jeg meg i å lure på om forfatteren noen sinne hadde hatt sex. Selv om det sikkert kan hende at noen oppnår samtidig orgasme med partneren sin, uten noe dill med klitoris og sånn, i sitt aller første samleie, så er det ikke det jeg vil kategorisere som en realistisk sexskildring. Det blir dessuten vanskelig for pulebeskrivelsene å overgå hverandre etterhvert som himmelen revner og stjernene eksploderer for Sookie hver eneste gang. Men også her beholder forfatteren den distanserte sjangerironien:

«[...] his manhood (as my romance novels called it – in this case the popular adjectives ‘burgeoning’ or ‘throbbing’ might also be applied) was a daunting prospect to a relatively inexperienced woman like me.»

I et så oppdiktet univers som en verden med vampyrer, hamskiftere og hekser nødvendigvis er, kan det være vanskelig for en forfatter å holde styr på alle trådene. Men Charlaine Harris redder seg fint inn igjen: I bok 3 reagerte jeg på at det nevnes med få siders mellomrom at Bill, som er en vampyr, ikke puster – og at Sookie og Bill er anpustne etter sex. I bok 4 tar Harris affære og lar Sookie, etter å ha hatt sex med Bills vampyroverhode Eric, være skuffet over at sistnevnte ikke later som han puster, slik som Bill pleier å gjøre.

I bok 4 nøstes også en annen løs trådende opp i forbindelse med vampyren Bubba, tidligere kjent som en legendarisk sanger fra Memphis som alt var halvdød og sterkt ruset da en fan gjorde ham til vampyr:

«‘But...’ I was disconcerted at Pam's reaction, ‘He can't go in without an invitation, like you.’
‘Bubba is brain damaged, degraded. He's not altogether a true vampire. He can enter without an express invitation.’
I gaped at Pam. ‘Why didn't you tell me?’ She just raised her eyebrows. When i thought back, it was true that I could remember at least twice that Bubba had entered dwellings without an invitation. I'd never put two and two together.»

Tynt? Ja, kanskje. Men det gjør bøkene til langt bedre håndverk enn de hadde vært med en masse uløste slike spørsmål. Southern Vampire-bøkene er rett og slett drivende underholdning, lettlestlitteratur med glimt i øyet.

Jeg kommer til å pløye gjennom resten av serien også. Så får jeg heller komme sterkt tilbake med Dostojevski-blogging senere.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

En dag skal vi dø, men alle de andre dagene skal vi leve.

Matematikk overalt.

Hvor gammel jeg er