Sudoku-dilla var relativt kort for min del. Jovisst er det fascinerende, men tallene én til ni er for alltid de samme, og etterhvert ble det som å løse den samme oppgaven om og om igjen. I et av de norske sudokuheftene var det dog ikke bare tallpuslespill som gjaldt. Her ble jeg introdusert for bildelogikkoppgavene nonogram og fill-a-pix. I nonogram (se bildet) starter man med et tomt rutenett, der det for hver horisontale og vertikale linje er oppgitt hvor mange felter som skal skraveres langs denne linja. I fill-a-pix står det tall i noen av rutene som indikerer hvor mange av de omkringliggende rutene som skal skraveres. Litt som minesveiper, med andre ord. Etter hvert som man grubler, kryssjekker og eliminerer, vokser det fram et bilde i rutene. Oppgavene kan være store eller små, og til og med i flere farger. Hvis du har lyst til å prøve, er Conceptis puzzles en glimrende plass å starte. Lykke til!
Norge står samlet i sorgen, sies det. Og når jeg ser på mine nærmeste venner og på toppolitikerne våre, er det sant. Jens Stoltenberg er faen meg nødt til å være verdens beste og sterkeste statsleder akkurat nå, og jeg synes selv Siv Jensen gjør en god jobb i media selv om noen har prøvd å ta henne på noen klønete og ugjennomtenkte formuleringer. Jeg er ikke så god på dette her med offentlig sorg, men la det være klart: jeg er veldig, veldig lei meg på vegne av alle dem som lider nå. Samtidig har sorgen min fått noe å slåss mot. Det er de politiske følelsene som jeg ikke klarer å blokkere ut. Jeg blir så provosert av folk som ønsker dødsstraff, av folk som vil tie ihjel, av folk som sender hatmeldinger til drapsmannens advokat (rettsstat, for helvete!) og ikke minst av dem som ikke er drapsmenn og terrorister, men som fortsatt mener at multikulturalisme er en fare for landet vårt. De politiske tankene mine blir blandet med saltvann og adrenalin og blir enda mer emosjonelle enn v...
Jeg vet hvilke kjendiser Marianne Aulie navnga og anklaget for voldtektsforsøk på P3. Jeg skulle virkelig ønske at jeg ikke visste det. Hva som egentlig skjedde den gangen for 14 år siden, får jeg aldri vite. Det vet bare de involverte. Det er ikke det at jeg anklager Marianne Aulie for å lyve. Det er bare det at jeg får litt vondt i magen av måten ting skjer på her. Jeg ser at en del bloggere hyller Aulie for at hun sier fra. Voldtektsforsøk er grusomt. Men vår kvinnekamp og kvinnesolidaritet skal ikke gå ut over rettssikkerhet! Vi setter ikke folk i gapestokk, vi fotokopierer ikke bilder av pedofile og henger opp advarsler i nabolaget! Uansett! Hallo! Heller skyldige fri enn uskyldige dømt! Aulie skulle ha anmeldt voltektsforsøket innen foreldelsesfristen. Nå er det for sent for henne. Jeg kan forstå at hun er bitter for det, men det hjelper ikke. Det eneste hun oppnår nå er å spre sladder og ondsinnede rykter. For hundrevis av andre jenter er det derimot ikke for sent! Jeg vil opp...
Kommentarer
Legg inn en kommentar