Landssvik, Arne Treholt og hvordan verden så ut den gang da

Treholt-saken er i vinden igjen. Og selv om Internettet later til å være mer opptatt av puppene til Marianne Aulie, synes jeg det er mange grunner til fortsatt å vie oppmerksomhet til den gamle spionsaken. Dersom Treholt virkelig «svek oss alle», er en eventuell gjenopptagelse noe som angår oss alle.

Treholt-saken er kanskje en av de sakene der vi aldri vil få vite den hele og fullstendige sannheten. Men som den ustuderte jævelen jeg er, bestemte jeg meg for likevel å grave litt under Dagbladets tabloidoverflate. Jeg fant den opprinnelige dommen.

Det fremkommer at det allerede under rettssaken var en viss uenighet om pengebeviset:

 

Ikke noen overraskelse, kanskje, men ganske interessant i forhold til den senere tidens påstander om nettopp tukling med pengebeviset. Både datidens og nåtidens strid handler forøvrig ikke om hvorvidt Treholt hadde penger i stresskofferten sin, men om hvor mye og i hva slags sedler. Sistnevnte har nemlig mye å si i forholdt til hvorfra pengene kom, noe som i sin tid har stor betydning for dommen.

Landssvik 

Jeg er som sagt en ustudert jævel og kan ikke så mye om jus, men jeg sjekket opp lovparagrafene Treholt var tiltalt etter. De omfatter flere varianter av formuleringer om rikets sikkerhet, overlevering av hemmelige dokumenter, opplysninger tiltrodd i embets medfør, brudd på taushetsplikt.

Ordet «landssvik» er dog ikke nevnt i tiltaleparagrafene. Jeg finner ordet på lovdata i en annen, men senere paragraf, der det defineres slik:

§ 119. Landssvik

Med fengsel inntil 10 år straffes den som i krig, under okkupasjon eller en internasjonal væpnet konflikt på norsk territorium, eller ved overhengende fare for dette, yter fienden eller okkupasjonsmakten bistand mot Norge eller skader den norske forsvarsevnen.

På samme måte straffes den som skader forsvarsevnen til en stat som Norge er alliert eller i kampfellesskap med.

Ikke i kraft.

Dette er fra kapittel 17 i straffeloven — «Kapitlet tilføyd ved lov 7 mars 2008 nr. 4 men er ikke i satt kraft.» Jeg klarer ikke å finne ut hva loven har nevnt om landssvik tidligere, men Store Norske Leksikon kan fortelle meg at adgangen til å anvende dødsstraff for landssvik først ble avskaffet i 1979. Landssviklovgivningen omtales ellers som noe som i hovedsak ble brukt i oppgjøret etter 2. verdenskrig i Norge.

Så hva betyr det?

Jeg tolker dette som at det er noe upresist når Wikipedia påstår at Arne Treholt ble dømt for landssvik i tillegg til spionasje. Dog er uttrykket «svik mot oss alle» brukt i selve dommen mot Treholt. Derfor kan det tenkes at Wikipedia og andre sikter til en dagligtaleversjon og ikke en juridisk versjon av begrepet. Rett gjerne på meg.

Man trenger ikke aktivt ha sverget troskap til kongeriket Norge for å bli idømt straff for å ha sveket det. Det er selvsagt forståelig at staten Norge må ha en lovgivning som søker å ivareta landets uavhengighet og selvstyre. Men landssvik er jamen meg et rart ord, og jo mer jeg tenker over det, jo mer absurd synes jeg det er.

En som absolutt ikke regnes som noen landssviker er Gunnar «Kjakan» Sønsteby. Noe som overrasket meg stort da jeg begynte å grave i Treholt-saken, var opplysningen om at nasjonalhelten i 1985 oppfordret til boikott av Arne Treholts bok «Alene». Ytringsfrihet ftw, liksom?

Bilde fra Propaganda Poster Remix Project

Verden var annerledes under den kalde krigen, sier folk

Og jeg har vel ikke så mye jeg skal ha sagt, jeg var jo et barn da, og husker den kalde krigen i dens samtid forklart i enkle, naivistiske vendinger om  «dem» og «oss».

Likevel, mye jeg har lest om den kalde krigen senere, antyder at det nettopp var dem og oss, svart og hvitt, godt og ondt.

Verden så annerledes ut for femogtjue år siden. Jamen bra at det var vi som var de snille:

Bildet er fra en anti-kommunistisk amerikansk propagandategneserie fra 1961, som kan leses i sin helhet her.

Dere, det er faen meg skremmende dersom politiet her i landet har tuklet med beviser for å få noen dømt; enda mer skremmende enn alt det Lund-kommisjonen alt har avdekket om ulovlig overvåking under den kalde krigen. Uansett hvor annerledes verden så ut, altså. Det er litt Kafka-prosess over det. Jeg tror nok at Arne Treholt har vært en kjeltring og gjort ting han ikke burde ha gjort, enten det nå var basert på idealisme, naivitet eller pengegriskhet. En eventuell gjenopptakelsessak vil da heller ikke dreie seg om å få Arne Treholt totalt frikjent på alle punkter slik jeg ser det, men å sikre en rettferdig dom på korrekt grunnlag — noe som kan vise seg å være et mindre omfattende grunnlag enn det som tidligere har vært brukt.

I lys av de siste ukenes påstander om bevisjuks i Treholt-saken, er det fulltstendig riktig at gjenopptagelseskommisjonen velger å se på Treholts begjæring om gjenopptagelse av saken på nytt. Så vil tiden vise om «vi» velger å stå fast ved alvorlighetsgraden av hans eventuelle svik mot oss alle. Tjue år er en veldig streng fengselsstraff i dette landet. I alle fall om den er delvis basert på manipulerte bevis — uansett hva fasiten i skyldspørsmålet måtte være.

I'm reading: Landssvik, Arne Treholt og hvordan verden så ut den gang daKvitre dette!

Mitt Disneyland

I dag har følgende ting skjedd meg:

✿ Ei dame på vei opp fra t-banen ga meg billetten sin som hun var ferdig med, så jeg slapp å stemple mitt eget flexikort.

✿ Mannen i kassa på nærbutikken, han som alltid er der, tok seg tid til å småprate, fleipe og anbefale meg å prøve hermetisert rambutan siden jeg likte bokse-litchien.

✿ En vilt fremmed fjortisgutt ga meg en kompliment for den nerdete t-skjorta mi.

Felles for alle disse fine handlingene som fikk meg til å smile, er at de ble utført av personer som er såkalt «ikke etnisk norske». Forøvrig har jeg møtt et par gode eksemplarer av blonde nordmenn i dag, som har

☂ i fylla (!) klokka 19 på kvelden skjelt ut en servicearbeider, og

☂ vist null tegn til å reise seg for en høygravid kvinne på t-banen.

Så, kjære herr Tybring-Gjedde som mener innvandrerne tar drepen på norsk kultur, og at det flerkulturelle samfunnet er en «drøm fra Disneyland»... Det er ikke du og dine som gir meg troen tilbake på menneskeheten, for å si det sånn. I'm reading: Mitt DisneylandKvitre dette!

Husmorporno for hipp ungdom (Bokblogging, dere!)

Det er ikke ofte jeg blogger om bøker jeg leser. Men jeg leser altså bøker... Det som er litt pinlig, er at når jeg nå først blogger om lesestoff, er det ikke om klassikerne av Hamsun og Kafka som jeg har kost meg med, eller om favorittbøkene mine av Mykle, Zafón og Thirlwell, men om den mest lavkulturelle bokserien jeg har lest siden min tid i tl-klubben med Sweet Valley High og Barnevaktklubben.

Jeg leser nemlig Southern Vampire Mysteries-serien, bøkene bak True Blood. Det er skikkelig lettlest-litteratur. Dog gjennomført og selvironisk sådan, derfor må jeg erklære meg hektet.

«I was almost packed, and I'd put in a couple of romances and a mystery in case I got a little time to read. I am self-educated from genre books.»

Sånn kan det også sies. Som du skjønner leser jeg bøkene på engelsk, og ettersom jeg har sett litt av TV-serien får den telepatiske servitrisen Sookie Stackhouse sin fortellerstemme lett en bred sørstatsaksent i hodet mitt.

Sexscenene i bøkene kan være ganske... kleine. I bok 1 tok jeg meg i å lure på om forfatteren noen sinne hadde hatt sex. Selv om det sikkert kan hende at noen oppnår samtidig orgasme med partneren sin, uten noe dill med klitoris og sånn, i sitt aller første samleie, så er det ikke det jeg vil kategorisere som en realistisk sexskildring. Det blir dessuten vanskelig for pulebeskrivelsene å overgå hverandre etterhvert som himmelen revner og stjernene eksploderer for Sookie hver eneste gang. Men også her beholder forfatteren den distanserte sjangerironien:

«[...] his manhood (as my romance novels called it – in this case the popular adjectives ‘burgeoning’ or ‘throbbing’ might also be applied) was a daunting prospect to a relatively inexperienced woman like me.»

I et så oppdiktet univers som en verden med vampyrer, hamskiftere og hekser nødvendigvis er, kan det være vanskelig for en forfatter å holde styr på alle trådene. Men Charlaine Harris redder seg fint inn igjen: I bok 3 reagerte jeg på at det nevnes med få siders mellomrom at Bill, som er en vampyr, ikke puster – og at Sookie og Bill er anpustne etter sex. I bok 4 tar Harris affære og lar Sookie, etter å ha hatt sex med Bills vampyroverhode Eric, være skuffet over at sistnevnte ikke later som han puster, slik som Bill pleier å gjøre.

I bok 4 nøstes også en annen løs trådende opp i forbindelse med vampyren Bubba, tidligere kjent som en legendarisk sanger fra Memphis som alt var halvdød og sterkt ruset da en fan gjorde ham til vampyr:

«‘But...’ I was disconcerted at Pam's reaction, ‘He can't go in without an invitation, like you.’

‘Bubba is brain damaged, degraded. He's not altogether a true vampire. He can enter without an express invitation.’

I gaped at Pam. ‘Why didn't you tell me?’ She just raised her eyebrows. When i thought back, it was true that I could remember at least twice that Bubba had entered dwellings without an invitation. I'd never put two and two together.»

Tynt? Ja, kanskje. Men det gjør bøkene til langt bedre håndverk enn de hadde vært med en masse uløste slike spørsmål. Southern Vampire-bøkene er rett og slett drivende underholdning, lettlestlitteratur med glimt i øyet.

Jeg kommer til å pløye gjennom resten av serien også. Så får jeg heller komme sterkt tilbake med Dostojevski-blogging senere. I'm reading: Husmorporno for hipp ungdom (Bokblogging, dere!)Kvitre dette!

Den fineste måten å reise på

I juni i år pakket jeg sekken og testet Interrail for første gang. Vi hadde en ambisiøs plan: å komme oss helt til Istanbul med bare båt og tog. Det innebar en 24 timer lang togtur fra enten Beograd eller Bucuresti, og selv vi regnet med at vi ville være spyleie av togreising på det tidspunktet. Men nei, til og med det siste døgnet på tog var både komfortabelt og hyggelig, og jeg er ikke i tvil om at dette må være den fineste måten å reise på.

Jeg hadde en annen høy ambisjon også: å ikke fotografere digitalt. I stedet pakket jeg noen analoge kameraer med film til: Et Smena 8M, Holga og et Instax Mini-kamera. I tillegg ble et Polaroidkamera og et Smena-kamera til innkjøpt på loppemarked i Krakow. Filmene ble fremkalt underveis, og jeg prøvde å bruke togturene til å ajourføre reisedagboken min.

Bildet på høyre side er tatt med det nevnte Polaroid-kameraet og den nye Impossible Project-filmen, for dem som er interessert i sånt. Du finner flere av bildene mine scannet på flickr-kontoen min. Et par filmer sitter fortsatt inne i kameraene, det er derfor det foreløbig er færre bilder fra de siste destinasjonene.

Dette må være tidenes kuleste skilt: «Walking in this area you risk your life». Men vi følte oss aldri det minste utrygge på vår reise gjennom Øst-Europa. Det krydde av politi, av andre Interrailturister og av vennlige mennesker. Vi tok selvsagt noen forbehold og oppbevarte penger og verdipapirer inntil kroppen hele døgnet.

Været var ikke alltid med oss, noe som satte en stopper for et par utflukter og et par turer ut på byen som vi nok ellers ville ha tatt. I tillegg er det én ting jeg ikke glemmer å pakke neste gang: myggmiddel.

Vi kom oss til Istanbul, selv om en tunnel langs toglinjen dit raste sammen i vår og alle avgangene fra Europa til Istanbul var innstilt da vi begynte på Interrailturen vår... Heldigvis åpnet toglinjene igjen, med unntak av de siste ti milene som vi måtte tilbakelegge med buss. Vi hadde gjort hjemmeleksen vår og visste at vi måtte ha pund, dollar eller euro for å kjøpe visum på den tyrkiske grensen, men hadde ikke fått med oss at det ikke ble solgt mat eller vann på dette toget som altså tok et helt døgn. En hesblesende ekspedisjon ut i Sofia mens Thomas ble igjen for å passe på at toget ikke kjørte sin vei ble redningen.

Dette er ruta vår til Istanbul. Jeg ville ha gjentatt samme løypa igjen, kanskje med unntak av Praha og Wien. Første del, Oslo-København, reiste vi med ferge. Vi hadde et ufrivillig dagsopphold i Bucuresti fordi vi mistet en togforbindelse da vi skulle fra Brasov til Beograd. Det er ikke særlig lurt å stole på rumenske togtider, hvis du lurer.



Vis Interrail i et større kart

Selv om det stort sett bare var oss to, kjedet vi oss lite. En del av underholdningen vår besto av å spille kortspill, sjakk, dam og backgammon, noe vi førte behørig statistikk over. Jeg suger som du ser i sjakk, men er ganske god i backgammon.

  
Og som det står på siste side i reisedagboken: Det var en stor nedtur å fly hjem igjen. Jeg kan virkelig anbefale togferie; til og med togene i de fattigste og østligste landene vi var i hadde stort sett bedre komfort enn NSB-togene, selv om de kunne være gamle og slitte.

Interrail-billettene følger ikke lenger et sonesystem, nå kan du reise i hele Europa på billetten din, og du kan betale for ubegrenset reising i en valgt periode, eller for et antall reisedager innenfor en tidsperiode. Billetten er billigere om du er under 26 eller over 60.

Når det gjelder analogprosjektet mitt vet jeg ikke om jeg gjentar det neste gang, men det ga meg sannelig en ny innfallsvinkel på det å ta bilder, og jeg synes jeg fikk mange fine minner på filmen.

Inne hodet mitt planlegger jeg allerede min neste togtur, og fly er blitt et nødvendig onde i feriesammenheng for meg. Tog er miljøvennlig, koselig og opplevelsesrikt; det er ingen tvil om at jeg har funnet den fineste måten å reise på. I'm reading: Den fineste måten å reise påKvitre dette!