Tekst-TV ble først lansert av BBC på begynnelsen av 70-tallet. NRK tok tekst-TV i bruk det året jeg ble født, 1983. Du kan lese NRK tekst-TV i nettleseren din.
<3
Innlegg
#1093 365 USAker — Mina USAker
11 timer siden
tirsdag, desember 28, 2010
Dagens retrokjærleik: tekst-TV
Tekst-TV, i all sin geniale enkelhet, er et seiglivet medium. Nå tar digitalboksene med infoknapp og undertekstfunksjon over for mange, men selv har jeg tv-kabel rett i veggen, og dermed er det fortsatt tekst-TV som gjelder om jeg kjapt vil vite hva det er jeg har zappet innom. Av og til sjekker jeg nyhetene også, når jeg ikke har laptopen i nærheten. Jeg savner dog magasinet og vitsesidene som fantes på tekst-TV da jeg var liten, med de snasne, pikselerte illustrasjonene (slik som på kalendersiden nedenfor).
Tekst-TV ble først lansert av BBC på begynnelsen av 70-tallet. NRK tok tekst-TV i bruk det året jeg ble født, 1983. Du kan lese NRK tekst-TV i nettleseren din.
<3
Kvitre dette!
Tekst-TV ble først lansert av BBC på begynnelsen av 70-tallet. NRK tok tekst-TV i bruk det året jeg ble født, 1983. Du kan lese NRK tekst-TV i nettleseren din.
<3
tirsdag, desember 21, 2010
Firkanta trekant
Jeg er vel for gammel til å kunne uttale meg om hva ungdommen nå til dags egentlig vil vite mer om, men jeg husker hva jeg ville vite mer om for ti-tolv år siden. Jeg tviler på at intervjuet med fyren som liker å bli sparket i ballene er særlig relevant for mange. Det er fint å lære de unge at «alt er normalt», liksom, men hvor mange eksempler trenger man?
Personlig synes jeg det siste ungdom trenger er opplæring i «reglene» i sjekkemarkedet. (Episode 6.) Jeg har aldri følt meg friere enn da jeg som voksen plutselig fant ut at jeg skulle drite i disse reglene og bare være meg selv. Jeez.
Tenk om trekant hadde intervjuet — i tillegg til swingers, supersjekkere og fetisjister — et par som hadde valgt å vente med sex. Kanskje etter at de hadde giftet seg, for å høre om erfaringene deres. De kunne ha intervjuet både aseksuelle og sexavhengige. Men de valgte altså en fyr som ville ha stiletthæler i testiklene.
Trekant-proglamledernes oppgave var å «utforske en verden av seksuelle muligheter» eller noe sånt, men i mine øyne har de utforsket lite annet enn det tenåringsmagasinene allerede flyter over av. Det er kanskje ikke Trekant sin oppgave å snakke om kjønnssykdommer, sexliv etter et overgrep eller andre kjipe greier, men det betyr ikke at det funker å bare være fargerik og høyglanset seksualundervisning.
De er fine, ungdommene i programmet, altså. Men likevel ender serien samlet med å kommunisere litt for mye «alt skal prøves» og «slik gjør du det». Det er særlig skummelt sett i lys av #snakkomdet-kampanjen, som jo blant annet omtaler tilfeller der man utad samtykker til en seksuell handling som man tar avstand fra inni seg.
Se alle episodene av Trekant her. Jeg kan også anbefale å lese Brita Møystads kommentarer. De er vanskelige å finne samlet, men du kan jo klikke her, her, her, her og her... Kvitre dette!
Mer enn tusen ord
Jeg skulle egentlig skrive fornuftig om viktige ting, men ordene har forlatt meg de siste dagene. Tror muligens jeg glemte dem på bunnen av et av disse akevittglassene. Uansett. Jeg tenkte jeg kunne dele noen bloggtips med deg. Tre annerledes blogger som har fokus på bilder i stedet for ord.
1. Kroppsbilder er en svensk blogg der ekte mennesker av diverse fasonger viser fram kroppene sine, som en god kontrast til reklameverdenens polerte og ensidige kroppsbilde.
2. London Shop Fronts er rett og slett akkurat det det høres ut som, bilder av butikkfasader i London. London, baby.
3. RetroZone er en tumblr-blogg med snåle, gamle bilder fra forgangne tiår. Åh, jeg elsker det.
Mmm, banan...
Kvitre dette!
1. Kroppsbilder er en svensk blogg der ekte mennesker av diverse fasonger viser fram kroppene sine, som en god kontrast til reklameverdenens polerte og ensidige kroppsbilde.
2. London Shop Fronts er rett og slett akkurat det det høres ut som, bilder av butikkfasader i London. London, baby.
3. RetroZone er en tumblr-blogg med snåle, gamle bilder fra forgangne tiår. Åh, jeg elsker det.
tirsdag, desember 14, 2010
DIY-moteblogging: reparér noe!
Det er ikke så rart vi er dårlige til å reparere ting i vårt samfunn. Det er jo så lett og billig å kjøpe noe nytt i stedet. Lettvint for deg, kvelende for moder Jord.
Heldigvis for meg er jeg en sånn som blir så glad i materielle ting at jeg aldri får meg til å kaste dem. Selv om de blir ødelagt, slik som denne favorittgenseren av merket Papfar (som betyr stefar på dansk, er ikke det søtt? Den ble kjøpt i sommer på salg for 100 danske kroner på Føtex).
Det er en husarbeidsrelatert ulykke som har ført til Klorinflekken på det ene brystet. Moralen er: husarbeid er ondt.
Jeg lager noen papirskisser for å se hvordan jeg kan dekke over flekken. Jeg eier en symaskin, men siden jeg også er veldig lat har jeg for dette tilfellet kjøpt stryk-på-bomull fra Panduro.
Jeg tegner på baksiden, klipper og lar det stå til. Jeg har aldri vært tilhenger av å være nøyaktig med noe som helst! De ferdigklipte blomstene legges med limsiden ned på plagget og så stryker man med et strykejern på bomullsvarme.
Etter-bilde i min beste rosabloggerstil. Tipper hele arbeidet med å reparere genseren tok meg en halvtime.
Her er forresten et nærbilde av kjedet jeg har på meg, det er nemlig også et stykke DIY-mote:
De hvite perlene er sider fra en gammel ungpikeroman, klippet i strimler på langs. Hver strimmel er penslet med lim på den ene siden og rullet rundt en strikkepinne. Etter at perlene har tørket, bør de lakkes. Hvis du tenker «lakk? Jeg er ikke en sånn hobbyperson med hobbyskap, ass», ta det med ro. Det funker med klar neglelakk, og lim kan du kjøpe på bokhandelen. Perlene blir ikke helt dusjsikre, da.
Har du reparert noe i det siste? Kvitre dette!
Heldigvis for meg er jeg en sånn som blir så glad i materielle ting at jeg aldri får meg til å kaste dem. Selv om de blir ødelagt, slik som denne favorittgenseren av merket Papfar (som betyr stefar på dansk, er ikke det søtt? Den ble kjøpt i sommer på salg for 100 danske kroner på Føtex).
Det er en husarbeidsrelatert ulykke som har ført til Klorinflekken på det ene brystet. Moralen er: husarbeid er ondt.
Jeg lager noen papirskisser for å se hvordan jeg kan dekke over flekken. Jeg eier en symaskin, men siden jeg også er veldig lat har jeg for dette tilfellet kjøpt stryk-på-bomull fra Panduro.
Jeg tegner på baksiden, klipper og lar det stå til. Jeg har aldri vært tilhenger av å være nøyaktig med noe som helst! De ferdigklipte blomstene legges med limsiden ned på plagget og så stryker man med et strykejern på bomullsvarme.
Etter-bilde i min beste rosabloggerstil. Tipper hele arbeidet med å reparere genseren tok meg en halvtime.
Her er forresten et nærbilde av kjedet jeg har på meg, det er nemlig også et stykke DIY-mote:
De hvite perlene er sider fra en gammel ungpikeroman, klippet i strimler på langs. Hver strimmel er penslet med lim på den ene siden og rullet rundt en strikkepinne. Etter at perlene har tørket, bør de lakkes. Hvis du tenker «lakk? Jeg er ikke en sånn hobbyperson med hobbyskap, ass», ta det med ro. Det funker med klar neglelakk, og lim kan du kjøpe på bokhandelen. Perlene blir ikke helt dusjsikre, da.
Har du reparert noe i det siste? Kvitre dette!
fredag, desember 03, 2010
Jeg tar september i desember (om kreft og PR)
Det er ikke bare kreftsaken som tjener på dette. Kampanjen Think Before You Pink setter søkelyset på dem som utnytter brystkreftmåneden for egen vinning, eller som produserer kreftbevissthetsprodukter og samtidig benytter seg av kreftfremkallende (!) eller miljøskadelige stoffer.
Jeg sier ikke at det ikke har kommet positive effekter av alt dette brystkreftfokuset. De fleste kvinner vet nå at man kan oppdage brystkreft tidlig ved å undersøke sine egne bryster jevnlig.
Men hva med mannfolka? I all denne å-så-salgbare feminiteten, myten om at brystkreftforskning er forfordelt i forhold til annen kreftforskning på noe vis og en hel bevissthetsmåned som ble startet av produsenter av brystkreftmedisin, er det få som snakker om mannfolkas kreftformer: prostatakreft og testikkelkreft. Jeg trekker frem begge fordi de fortjener oppmerksomhet av ulike grunner.
Prostatakreft er like vanlig som, eller i følge noen kilder vanligere enn brystkreft. Begge kreftformene antas å ramme minst én av åtte blant henholdsvis menn og kvinner i løpet av livet.
Testikkelkreft er mer uvanlig, men rammer ofte unge menn mellom 15 og 40 år, og kan i likhet med brystkreft oppdages tidlig gjennom egenundersøkelse.
Man kan også utføre en egenundersøkelse av prostata.
Det er prostatakreftbevissthetsmåned i september, men det fant jeg først ut ved å google det. Testikkelkreft har i alle fall i år hatt ei bevissthetsuke, der menn har blitt oppfordret til å ta grep om ballene sine. Guttekreftsakene deler den blå sløyfa med en haug andre saker.
Det er ikke noe galt med fokus på brystkreft, men ikke la den sterkeste markedsmaskinen få all oppmerksomheten din. Våg å si nei til den femte rosa polyestersløyfa selv om ekspeditrisen ser på deg som om du er et kaldt, ondt menneske. Det finnes mange verdige saker, og ikke alle har mektige legemiddelselskaper i ryggen.
Og mannfolk der ute; ta grep!
(Bilde: MesserWoland [GFDL, CC-BY-SA-3.0 or CC-BY-SA-2.5-2.0-1.0], via Wikimedia Commons) Kvitre dette!
onsdag, desember 01, 2010
Roller på nett
Fy søren, så mye jeg har lest i det siste av advarsler om hva du legger ut på nett og hvem du legger til på facebook. Mange mener det er upassende å ha sjefer eller elever som venner på sosiale nettsamfunn.
Jeg har begge deler. Ungdommer som er elever av meg ligger i en egen venneliste. (Jeg har aldri aktivt lagt til noen elever, men akseptert venneforespørsler.) På facebook har man muligheten til å begrense hva ulike lister kan se av profilen ens.
Da jeg satt og skulle lage innstillingene for ungdomslisten min, måtte jeg vurdere hva det var upassende at elevene skulle få se. Skal jeg nekte dem å se bilder av meg? Tja, hvorfor det? Så lenge det ikke er noen porno- eller flatfyllbilder av meg der ute, synes jeg ikke det er skadelig at bildene mine er tilgjengelige. Selv om det i noen tilfeller kan skimtes et ølglass eller lignende. Dersom jeg sensurerer sistnevnte, sender jeg jo signaler om at det er uprofesjonelt eller skambelagt å nyte en sosial utepils på fritiden. Det er det ikke.
Bør jeg skjule statusoppdateringer, som kan ha et politisk innhold, for sjefer eller andre jeg kun arbeider med? Det kunne jeg ha gjort, men da må jeg også avstå fra å sende leserbrev til avisen i eget navn. Og når jeg kommenterer NRK-programmet Trekant, synes jeg ikke det er noe pinlig over det. En arbeidsgiver som ikke vil ansette meg på grunnlag av en nettprofil som speiler meg som person, er ikke en arbeidsgiver jeg vil være ansatt hos.
Hva med familien min? Tåler de å se hvilke saker jeg støtter ved å være facebooktilhenger? Det er de pent nødt til.
Det har endt med at selv om jeg har folk organisert i vennelister, får alle lov til å se alt.
Facebookprofilen min forteller mye, men ikke alt om meg. Jeg viser fram omtrent like mye på nett som jeg gjør på offentlige arenaer i det virkelige liv, og det er ingenting jeg ikke står for hundre prosent. Det kan godt hende noen blir provoserte, sjokkerte, oppgitte eller frastøtte, men det er ikke mitt ansvar. Jeg klarer faktisk ikke å sjonglere mange ulike (permanente) roller, verken på nett eller i virkeligheten. Sånn er det. Heldigvis har dette aldri fått meg i problemer før, jeg snakker like lite dritt om folk på nettet som jeg anstrenger meg for å gjøre i det virkelige liv.
Jeg liker å se det hele bildet av elevene og sjefene og barndomsvennene, også. Det kan godt hende at det kommer fram at jeg er fryktelig uenig med dem om noe. Men jeg liker å se dem som fullstendige personer med hobbyer og politiske sympatier og helgevaner og trivialiteter. Jeg liker det. Kvitre dette!
Jeg har begge deler. Ungdommer som er elever av meg ligger i en egen venneliste. (Jeg har aldri aktivt lagt til noen elever, men akseptert venneforespørsler.) På facebook har man muligheten til å begrense hva ulike lister kan se av profilen ens.
Da jeg satt og skulle lage innstillingene for ungdomslisten min, måtte jeg vurdere hva det var upassende at elevene skulle få se. Skal jeg nekte dem å se bilder av meg? Tja, hvorfor det? Så lenge det ikke er noen porno- eller flatfyllbilder av meg der ute, synes jeg ikke det er skadelig at bildene mine er tilgjengelige. Selv om det i noen tilfeller kan skimtes et ølglass eller lignende. Dersom jeg sensurerer sistnevnte, sender jeg jo signaler om at det er uprofesjonelt eller skambelagt å nyte en sosial utepils på fritiden. Det er det ikke.
Bør jeg skjule statusoppdateringer, som kan ha et politisk innhold, for sjefer eller andre jeg kun arbeider med? Det kunne jeg ha gjort, men da må jeg også avstå fra å sende leserbrev til avisen i eget navn. Og når jeg kommenterer NRK-programmet Trekant, synes jeg ikke det er noe pinlig over det. En arbeidsgiver som ikke vil ansette meg på grunnlag av en nettprofil som speiler meg som person, er ikke en arbeidsgiver jeg vil være ansatt hos.
Hva med familien min? Tåler de å se hvilke saker jeg støtter ved å være facebooktilhenger? Det er de pent nødt til.
Det har endt med at selv om jeg har folk organisert i vennelister, får alle lov til å se alt.
Facebookprofilen min forteller mye, men ikke alt om meg. Jeg viser fram omtrent like mye på nett som jeg gjør på offentlige arenaer i det virkelige liv, og det er ingenting jeg ikke står for hundre prosent. Det kan godt hende noen blir provoserte, sjokkerte, oppgitte eller frastøtte, men det er ikke mitt ansvar. Jeg klarer faktisk ikke å sjonglere mange ulike (permanente) roller, verken på nett eller i virkeligheten. Sånn er det. Heldigvis har dette aldri fått meg i problemer før, jeg snakker like lite dritt om folk på nettet som jeg anstrenger meg for å gjøre i det virkelige liv.
Jeg liker å se det hele bildet av elevene og sjefene og barndomsvennene, også. Det kan godt hende at det kommer fram at jeg er fryktelig uenig med dem om noe. Men jeg liker å se dem som fullstendige personer med hobbyer og politiske sympatier og helgevaner og trivialiteter. Jeg liker det. Kvitre dette!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
